Vi har ikke barn – men jeg gjør fortsatt alt det “usynlige”

Han sier vi deler likt. Men det er jeg som vet hvor alt er, hva som mangler, og hva som må gjøres. Hele hjemmet hviler på min hjernekapasitet.

Vi er i 30-årene, ingen barn ennå. Begge jobber 100 %, og vi har grei økonomi. Men forskjellen i mental last er enorm.

Jeg vet når tannkremen er nesten tom. Jeg vet når regningen for strøm skal betales. Jeg vet når det er bursdag i familien. Jeg vet hvor passene ligger.

Han tror vi gjør “likt” fordi han vasker badet annenhver uke og handler middag innimellom. Men det er jeg som spør: “Hva skal vi ha?” “Har vi nok dopapir?” “Husker du vi skal til legen torsdag?”

Det er som å være prosjektleder for vårt felles liv, og han er underleverandør som ikke helt vet hva som skjer.

Jeg har prøvd å forklare det. At det ikke handler om hva man gjør, men hvem som må huske og drive prosessen. Han forstår det ikke. Tror jeg overdriver.

Men jeg vet at hvis jeg reiste bort i én uke uten å forberede noe, så ville ting rakne. Det sier alt.