Jeg gjør alt hjemme – han sier han “hjelper til”

Det går ikke en uke uten at jeg føler meg som hushjelp med delt økonomi. Og han skjønner ikke hvorfor jeg er sur.

Vi har vært sammen i 5 år. Har ett barn på 3 år. Jeg jobber 80 %, han jobber 100 %. Det han ikke ser, er at jeg gjør 120 % hjemme. Mat. Vask. Henting. Påminnelser. Logistikk. Alt.

Når jeg spør om han kan ta oppvasken, sier han “selvsagt, jeg hjelper jo til”. Som om det er min jobb i utgangspunktet, og han bare er frivillig assistent.

Jeg er lei av å måtte be. Lei av å skrive “husk dette” på lapper. Lei av at det kalles “sur stemning” når jeg prøver å si ifra.

Jeg elsker ham. Men det føles ikke som et partnerskap. Det føles som prosjektledelse med følelsesmessig ansvar for en som aldri tar initiativ.