Når morsrollen føles uoverkommelig: Er adopsjon det rette valget?

Hei. Jeg er virkelig utslitt og føler at jeg ikke klarer mamma-rollen. Jeg elsker barnet mitt, men samtidig har jeg en så kort lunte og blir frustrert over de minste tingene. Jeg hater gråt og kjenner en intens indre irritasjon hver gang hun begynner å gråte. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg blir så sint på henne bare fordi hun gråter, og jeg får vondt av at hun har meg som mor.

Jeg er en av dem som egentlig aldri burde fått barn, men likevel tok jeg valget. Nå angrer jeg. Jeg har hørt folk si at man kanskje angrer på en abort, men aldri på et barn. Men sannheten er at jeg angrer på at jeg beholdt henne. Hun er 8 måneder nå, og jeg ønsker henne alt godt – jeg vil at hun skal ha det bra. Men jeg har ikke kapasitet eller energi til å gi henne den oppmerksomheten hun fortjener.

Jeg har tenkt på adopsjon helt siden jeg fikk henne. Det gjør vondt når jeg ser henne gråte, og jeg lar henne ofte ligge lenge uten å gå bort til henne fordi jeg rett og slett ikke orker. Når jeg endelig går bort, stopper hun gråten og smiler til meg, som om hun er glad for å se meg – det skjærer i hjertet mitt. Hun virker så glad i meg, selv når jeg har latt henne gråte fordi jeg ikke orket å trøste henne.

Jeg føler at jeg ikke kan fortsette sånn lenger. Tror dere adopsjon kan være det rette i dette tilfellet? Hvordan går jeg frem hvis jeg vil adoptere bort barnet mitt? Er det i det hele tatt en mulighet?

Alle råd og erfaringer er velkomne.