Hva mener dere om å la barnet gråte seg i søvn?

Vi har en liten krabat på 15 måneder som rett og slett nekter å legge seg uten kamp. Det er alltid et slit – vi må rugge og trøste ham til han sovner, og når vi legger ham i sengen, våkner han på nytt. Så da begynner alt om igjen, og kvelden forsvinner. Det er ikke uvanlig at vi holder på i flere timer bare for å få ham i søvn. Som om det ikke er nok, våkner han alltid minst to ganger i løpet av natten, og det tar lett et par timer å få ham til å sovne igjen. Søvn? Glem det. På en god natt får vi kanskje fire-fem timer – og da snakker vi oppstykket, ikke sammenhengende søvn.

Mannen min jobber skift og er ofte borte, så mesteparten av dette faller på meg. Vi har en eldre sønn på fem, og hele situasjonen går ut over ham også. Han må vente lenge mens vi holder på med den lille, og legger jeg ham først, blir han bare rastløs og ender opp med å forstyrre leggingen av den minste. Jeg føler meg som verdens verste mamma når jeg ikke kan gi dem begge det de trenger.

For å få ting til å gå rundt, har min mor trådt til en del i det siste. Hun har passet barna når jeg har vært på kveldsvakt, og hver gang har jeg fått høre at den lille har sovet hele natten. Til slutt måtte jeg spørre hva som var trikset hennes. Da kom det frem at hun legger ham i sengen og lar ham gråte i 10-15 minutter. Deretter sovner han av seg selv og sover natten gjennom.

Det stakk i magen da hun fortalte meg det, men i desperasjon bestemte jeg meg for å prøve det selv. I går kveld la jeg ham ned, lot ham gråte i 12 minutter, og så var det stille. Han sov hele natten! Jeg gjorde det samme i kveld, og igjen ble det stille etter 10 minutter. Nå sitter jeg her og lurer på om jeg virkelig har funnet løsningen eller om jeg bare har vært heldig.

Jeg har lest så mye om at gråtesituasjoner ikke er bra for barn, og derfor har vi båret, rugget og trøstet ham i over et år. Men ærlig talt, jeg er på bristepunktet av utmattelse. Armene og ryggen verker etter å bysse en så stor unge hver eneste kveld. Jeg orker snart ikke mer.

Så nå sitter jeg her med en dårlig samvittighet. Hva er verst? La barnet gråte seg i søvn i noen minutter, eller at vi foreldre aldri får hvile og er konstant slitne? Han får jo faktisk mer sammenhengende søvn også, noe som er bra for ham. Men jeg aner ikke om dette er greit eller om jeg gjør noe som kan skade ham på sikt.

Er det noen som har erfaring med dette? Er det helt fryktelig å gjøre, eller er det en løsning som faktisk kan fungere?