Vurderer å trekke henne fra skolen – helt utslitt

Hun stirret bare rett på meg og sa «jeg går ikke». Ingen gråt, ingen unnskyldning. Bare nei. Og jeg visste at det var for sent igjen.

Jeg skriver dette med tungt hjerte. Datteren min er 13 år. En gang var hun en skoleflink, følsom og omsorgsfull jente. Hun har alltid vært den som lærerne skrøt av – snill, moden, rolig. Men også veldig følsom. Hun begynte å slite med angst allerede før puberteten, og etter hun fikk mensen tidlig, ble det verre. Vi tok det på alvor, oppsøkte hjelp, fulgte opp med skolehelsetjenesten og psykolog, og etter hvert fikk hun det faktisk bedre.

Men så måtte vi flytte. Huset vi leide ble ubeboelig. Vi flyttet til en finere bolig litt utenfor byen, større plass og mer ro – i teorien en oppgradering. I praksis ble det starten på et tilbakefall.

På den nye skolen begynte det uskyldig: hun forsov seg, klagde på magevondt, eller sa at hun ikke rakk bussen. Men jeg kjente igjen mønsteret. Hun begynte å glippe. Jeg prøvde å være i forkant – la frem klær kvelden før, hjalp henne med å pakke sekken, oppmuntret og støttet. Men hun ville ikke ha hjelp. Og til slutt bare... nektet.

Jeg står opp klokken fem hver morgen, jobber fulltid og kjører lillebror med spesielle behov til barnehage. Datteren min pleide å være oppe og klar sammen med meg. Nå ligger hun i senga. Dagen bare starter uten henne.

Vi prøvde dans for å styrke selvtilliten hennes. Hun elsket det. Gikk fra nybegynner til konkurransegruppe på under ett år. Hun blomstret. Men dansen tar også krefter. Treninger til sent på kveld, helger på reisekonkurranser. Det har blitt mange tapte skoledager, og jeg merker at det påvirker motivasjonen hennes. Hver gang vi er tilbake fra en konkurranse, er det ekstra tungt å få henne opp til skolen igjen.

Nå er vi der at hun nesten ikke går på skolen i det hele tatt. Jeg får de samme samtalene med skolen som jeg hadde for noen år siden. «Hei, det er skolen… Hun er ikke her i dag.» Og hjertet mitt synker.

Jeg har prøvd alt. Mild oppmuntring. Tydelige regler. Fjernet mobilen. Kuttet fritid. Gråt. Taushet. Trusler. Samtaler. Og hun lover, igjen og igjen. Og så skjer det igjen.

Hun elsker dans, og jeg har strukket økonomien min så langt for å la henne fortsette. Men jeg vet ikke lenger om det er riktig. Jeg vurderer nå å trekke henne fra konkurransene. Ikke som straff, men fordi det virker som om alt faller sammen etterpå. Men hvordan tar jeg fra henne det eneste stedet hun føler seg trygg og god?

Og nå er hun sint på lillebroren sin. Han krever mye oppmerksomhet, og jeg vet at hun føler seg oversett. En dag da han maste om å leke, sa hun noe så sårende om funksjonsnedsettelsen hans at jeg frøs. Hun mente det nok ikke, men han forstod. Han er bare fem, men han forstod. Det gjør så vondt å se to barn jeg elsker så høyt trekke seg unna hverandre.

Jeg er alene om det meste. Partneren min jobber borte i ukedagene. Jeg har ansvar for to barn, to hunder, jobb og alt imellom. Jeg prøver å være tålmodig. Jeg prøver å bruke riktig tone. Jeg prøver å være der. Men jeg begynner å knekke.

Hun vil kjøpe kjole til avslutningen. Jeg tenker: hvilken avslutning? Hun møter ikke opp. Hun stryker i fag. Lærerne kjenner henne ikke lenger. Og jeg... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har til og med vurdert å kontakte barnevernet selv for å få hjelp. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har brukt opp alle kortene mine.

Hva gjør jeg nå? Skal jeg trekke henne ut av dansen Vente og håpe det snur? Er det noen som har vært i noe lignende og har klart å snu det?

Vær så snill, vær forsiktig med svarene deres. Jeg har aldri følt meg mer alene enn nå.