Vi har fjernet tv-en fra stua og savner den ikke

TV-en i stua tok kvelden for tre uker siden – og i stedet for å kjøpe ny, bestemte vi oss for å se hva som skjedde hvis vi bare lot være.

Vi har to barn på 4 og 6 år, og som mange andre foreldre har vi hatt våre kamper rundt skjermtid. Ikke nødvendigvis fordi de så altfor mye, men fordi vi merket hvor fort de ble avhengige – og hvordan det påvirket både humøret og konsentrasjonen deres. Det ble ofte mas, og til og med korte økter på 30–60 minutter virket å “sette seg fast” i dem, spesielt i helgene.

Da TV-en i stua sluttet å virke, tenkte vi først bare å erstatte den. Men etter et par dager med litt klaging og “kan vi se på noe?”, begynte barna helt naturlig å finne på andre ting. Vi bor i et grønt område med stor hage, og plutselig ble det mer løping ute, klatring i trær, jakt på biller og småkryp, tegning og lek på gulvet. Det var som om de glemte at TV i det hele tatt fantes.

Så vi ventet. En uke. To uker. Og da vi skjønte at de faktisk ikke savnet den, tok vi en avgjørelse: Vi kjøper ikke ny TV til stua med det første. Nå henger det et stort maleri der skjermen pleide å være. Under henger vi opp tegninger barna har laget, og under det står et lite bord med papir, fargestifter og tusjer.

Jeg har fortsatt en TV på hjemmekontoret som jeg bruker innimellom når barna har lagt seg, helst til å se sport eller spille litt. Barna vet den finnes, men de spør aldri om å bruke den. Noen ganger har vi familiefilmkveld sammen, kanskje et par ganger i måneden, og det føles faktisk ekstra spesielt nå.

Vi har merket enorm forskjell. Barna er roligere, de leker bedre sammen, og det er null diskusjoner om skjermtid. Ingen tårer når noe må slås av. Det er en lettelse, rett og slett.

Så til dere som vurderer å trappe ned på TV – det går faktisk an. Man trenger ikke gjøre det brått eller strengt, men her i huset har det skjedd helt naturlig. Vi har ikke bestemt oss for “aldri mer TV”, men akkurat nå har vi det bedre uten. Og det hadde vi aldri trodd for bare noen uker siden.