Vanskelig forhold til svigerdatter og barnebarn

Jeg har aldri klart å bygge et godt forhold til svigerdatteren min. Før barnebarna kom, var det enklere å holde ting på avstand, men forholdet var likevel ikke optimalt.

Da det første barnebarnet ble født, følte jeg raskt at gleden ved å være besteforelder ble tatt fra meg. Selv om jeg fikk passe barnet, kom det mange detaljerte instrukser fra svigerdatteren om hvordan jeg skulle håndtere situasjoner. Det kunne være små ting som å la døra stå på gløtt, slå på nattlyset, eller eksakte måter barnet likte å spise på. Jeg følte at hun ikke stolte på meg, og det gjorde meg usikker.

Nå, over ti år senere, har sønnen min fått to barn til. Dessverre har den tidlige usikkerheten satt sine spor, og jeg har aldri klart å få samme forhold til disse barnebarna som til min datters barn. Jeg vet at svigerdatteren min merker dette, og hun er lei seg for at jeg tilbringer mer tid med de andre barnebarna. Jeg forstår det, men jeg kjenner også på en frykt for å bli kontrollert igjen, og derfor unngår jeg situasjoner der jeg må forholde meg til henne.

Denne sommeren har vi hatt flere familiesamlinger i forbindelse med bursdager, og stemningen har vært anspent. Jeg prøver å delta i samtaler med svigerdatteren min, men både hun og sønnen min gir korte, nøytrale svar. Det føles som om ansvaret for å opprettholde kommunikasjonen ligger helt på meg, og jeg er usikker på om det er rettferdig.

Vi har tidligere forsøkt å rydde opp i forholdet, blant annet gjennom familiekontoret, men jeg føler vi ikke har kommet noe videre. Jeg setter grenser for meg selv for å unngå gamle konflikter, men jeg lurer: Er det feil av meg å gjøre dette? Jeg er oppriktig glad i alle mine barnebarn, men hvordan kan jeg balansere det uten å skape mer avstand?

Noen som har vært i lignende situasjoner og kan dele råd?