Vanskelig forhold til bonusbarn – hva kan jeg gjøre?

Jeg er i en situasjon hvor jeg sliter med å finne balansen mellom mitt forhold til bonusbarnet mitt og våre felles barn. Mannen min har en datter på 8 år fra et tidligere forhold, og jeg har vært en del av livet hennes siden hun var 3. I starten fungerte ting greit – vi hadde henne bare noen dager i uken og annenhver helg. Det var overkommelig, og vi gjorde hyggelige ting de dagene hun var hos oss.

Etter hvert ble omsorgen økt til 50/50, og kort tid etter fødte jeg vårt første felles barn. Samtidig ble det bestemt at mannen min skulle få 80 % omsorg for datteren sin, og jeg kjente at jeg begynte å prioritere kun mitt eget barn. Dette forverret seg da jeg ble gravid igjen og omsorgen for hans datter gikk opp til 100 %.

Selv om hun har bodd hos oss fulltid i fire år, har jeg aldri klart å prioritere henne likt med mine egne barn. Det er alltid våre felles barn som "vinner" – hva vi spiser, hvor vi drar på ferie, eller hvilke aktiviteter vi prioriterer. Mannen min lar meg ta styringen på mye, og jeg har aldri hindret ham i å stille opp for datteren sin, men jeg sliter med å gjøre det selv. Jeg føler ofte irritasjon overfor henne, selv om jeg prøver å skjule det.

Mor er dessverre ikke i stand til å ta vare på henne, og jeg har begynt å tenke på om hun kanskje ville hatt det bedre et annet sted, hvor hun kunne fått mer oppmerksomhet og omsorg enn jeg klarer å gi. Dette er en vond tanke, og jeg vet ikke engang om det finnes en løsning som fosterhjem eller lignende i en situasjon som vår.

Har noen erfaringer med lignende utfordringer eller tanker rundt dette? Jeg vil ikke være en dårlig voksen i livet hennes, men føler meg fastlåst og usikker på hva som er det beste for henne. Alle råd tas imot med takk.