Vær så snill å se den stille ungen også

Da jeg var barn, fikk jeg høre at jeg var «den letteste ungen man kunne få». Men det som virket som et drømmebarn, var egentlig et barn som var livredd for alt.

Foreldrene mine skrøt alltid av meg. Jeg var stille, høflig, forstyrrer aldri, aldri sint, aldri høylytt. De sa ting som: «Hun kunne falle ned i et hull og ikke lage en lyd – bare sitte og vente til noen fant henne.» Det ble sagt med et smil, som om det var en fantastisk egenskap. Jeg trodde det selv, lenge. Jeg trodde jeg bare var snill. Rolig. Perfekt.

Men det var ikke ro. Det var frykt.

Frykt for å si noe feil. Frykt for å ta plass. Frykt for å bli sett på. Jeg hadde én venn, og det var mer enn nok for meg, fordi bare tanken på å prate i en gruppe gjorde meg kvalm. På videregående sa jeg nei til alt. Kafé? Nei. Kino? Nei. Jeg orket ikke. Jeg kunne sitte og grue meg i flere dager bare fordi noen hadde foreslått at vi skulle møtes. Foreldrene mine kalte det sjenanse og sa det ville gå over.

Men det gikk ikke over. Det ble til sosial angst. Det ble til et voksenliv der jeg fortsatt føler meg fysisk dårlig hvis noen ringer meg. Jeg er 22 år nå, og jeg føler meg milevis bak alle andre på min alder. Jeg klarer ikke søke jobber, jeg unngår telefonsamtaler, og jeg føler meg som en fiasko i situasjoner som for andre virker helt vanlige.

Jeg klandrer foreldrene mine. Ikke fordi de var slemme – de var faktisk glade i meg. Men de så ikke det som burde vært så åpenbart: at det ikke er sunt for et barn å være livredd for å eksistere.

De tror fortsatt at jeg var en «god unge». De blir sure hvis jeg sier at jeg slet. De sier jeg har blitt «så negativ» nå. De tåler ikke tanken på at den stille, perfekte datteren deres kanskje ikke hadde det så bra likevel.

Så til alle foreldre der ute: Vær så snill, se den stille ungen også. Den som ikke roper. Den som ikke slår seg vrang. Den som aldri krever noe. Kanskje hun ikke er rolig. Kanskje hun bare er redd. Kanskje hun trenger hjelp før hun blir voksen og det er for sent.

Ikke alle barn skriker når noe er galt. Noen hvisker. Noen sier ingenting i det hele tatt.