Uenige om barnehage og skole – vurderer samlivsbrudd

Jeg har aldri vært mer usikker på om jeg overreagerer, eller om dette faktisk er punktet hvor forholdet vårt ryker.

Sønnen vår er straks fire år og ekstremt smart. Han kunne lese før han fylte to, og han lærer ting på en måte som får folk rundt oss til å måpe. Jeg sier ikke dette for å skryte, men for å forklare hvorfor jeg synes det er så viktig at han får den stimulansen og de mulighetene han trenger. Og det får han ikke nå.

Partneren min er hjemme med barna. Jeg jobber fullt og har en krevende jobb som krever mye mentalt. Vi har også en liten datter på snart to. Pappaen er sosialt litt usikker og sliter med å komme seg ut med barna. Og hver gang jeg tar opp temaet om å sende sønnen vår i barnehage, eller etter hvert på skole, blir det krangel. Han mener det er best for sønnen vår å bli hjemme fordi han er sjenert og ikke liker å være rundt andre barn. Han hevder også at sønnen vår ligger så langt foran at han ikke vil få noe ut av å være i en vanlig barnegruppe. I stedet ønsker han å hjemmeundervise – selv om han ikke engang har begynt å gjøre det ennå.

Samtidig sier han at datteren vår, som er mer sosial og “vanskeligere å håndtere”, godt kan få begynne i barnehage. Det sårer meg, for det virker som det handler mer om hva som er enkelt for ham enn hva som er best for barna.

Når jeg kommer hjem fra jobb ser jeg ofte at de sitter foran TV-en. De gjør lite annet. Ingen klippe- og limeaktiviteter, ingen samlingsstunder, ingen turer på biblioteket, ingen lekegrupper. Og jeg kjenner på en uro for at sønnen vår stagnerer. Det skjer liksom ingenting fem av sju dager i uka. Jeg tar dem med på aktiviteter i helgene – svømming, lekeplasser, McDonald's med klatrestativ – men det er ikke nok. Jeg føler jeg prøver å kompensere for alt de ikke får ellers.

Forholdet vårt har skrantet lenge. Vi bor sammen, men fungerer som to parallelle liv. Vi kommuniserer dårlig, og vi blir ofte uenige – spesielt om barna. Jeg føler at dette med skole snart blir en avgjørelse vi ikke kan unngå lenger, og det skremmer meg. For jeg vet at det kommer til å bli et kjempesammenbrudd mellom oss hvis jeg forsøker å melde ham inn i noe uten at vi er enige. Samtidig er jeg livredd for å bli sittende og angre om ett år, når han egentlig burde startet i førskole, men fortsatt bare ser barne-TV og holder seg for seg selv hjemme.

Det verste er at jeg ikke vet hva jeg egentlig skal gjøre. Skal jeg presse gjennom noe og risikere at forholdet vårt går helt i oppløsning – kanskje flytte ut? Eller skal jeg fortsette å vente og håpe på at partneren min “tar seg sammen” og faktisk begynner å undervise ham ordentlig?

Jeg vet ikke om jeg er i ferd med å blåse dette opp, eller om jeg er i ferd med å svikte sønnen min hvis jeg ikke gjør noe snart.

Hvis noen har vært i en lignende situasjon, hadde jeg satt utrolig stor pris på å høre hvordan dere tenkte rundt det. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å gå rundt med dette stresset.