Tror jeg møter veggen snart

Krisene ser aldri ut til å ta slutt, og ofte er det flere på en gang. Moren min sliter med depresjon, og hun har perioder hvor hun er suicidal. Den ene datteren min har utviklet PTSD etter å ha vært utsatt for alvorlig mobbing over lang tid, og hun sliter nå med psykiske utfordringer og ufrivillig skolefravær på videregående. Sønnen min, som har både autisme og ADHD, flyttet hjem igjen etter å ha møtt veggen fullstendig. Nylig ble han tvangsinnlagt på grunn av fare for eget liv, og nå får han bare oppfølging av DPS annenhver uke.

Mannen min er syk, og oppå alt dette har jeg en krevende jobb som pedagogisk leder i en barnehage. Situasjonen der er også presset, med flere sykemeldte spesialpedagoger og assistenter, noe som gjør at arbeidsmengden min blir enda større enn vanlig. I tillegg har jeg to andre barn som ikke har noen spesielle utfordringer, men som fortsatt trenger hjelp med lekser, følge til fritidsaktiviteter, og rett og slett bare bli sett i alt kaoset.

Midt oppi alt dette har overgangsalderen rammet meg med full kraft. Jeg går på hormonbehandling som hjelper noe, men det fjerner ikke alle symptomene. Jeg kjenner at jeg er på bristepunktet og tar meg selv i å ønske at jeg hadde en diagnose som kunne gi meg en grunn til å bli sykemeldt og få en pause – men realiteten er at det ikke er noen andre som kan ta over.

Hva gjør jeg nå, når det føles som om alt er på vei til å falle fra hverandre? Finnes det noen som har opplevd noe lignende, eller har råd til hvordan jeg kan finne litt pusterom i dette kaoset?