Sover fortsatt i senga til sønnen min – er det galt?

Det skulle bare være noen netter etter operasjonen, men tre måneder senere sover jeg fortsatt sammen med sønnen min – og jeg elsker det.

For tre måneder siden fikk fireåringen min fjernet mandler og falske mandler. Etter anbefaling fra legen sov jeg sammen med ham i senga hans i rundt en uke for å følge med på blødninger, få i ham væske og gi smertestillende gjennom natta. Men så, bare sju dager etter operasjonen, ble vi begge slått ut av influensa – og ikke bare litt. Det var det sykeste vi noen gang har vært, og det var egentlig ikke noe valg å ligge hver for oss. Så jeg ble værende.

Og nå? Vel, jeg er fortsatt der. Og selv om mange mener jeg burde ha flyttet meg tilbake til min egen seng for lenge siden, så må jeg være ærlig: jeg vil ikke. Jeg sover faktisk bedre, vi har fått vår egen lille rutine, og jeg kjenner jeg kommer til å savne det når det tar slutt.

Jeg er alene med ham. Ingen partner som maser om at jeg skal “komme tilbake til senga”. Sønnen min har alltid vært selvstendig – han begynte å legge seg selv før han var ett år. Jeg fikk så vidt sitte i rommet før han vinket meg ut igjen. Det var praktisk, men litt ensomt også.

Nå har vi plutselig funnet et nytt kveldsritual sammen. Vi leser lange kapitler i barnebøker, og så har vi det han kaller “kveldspraten”, hvor vi går gjennom dagen og snakker om morgendagen. Han deler så mange tanker da, små ting han har tenkt på, ting han gleder seg til eller grubler på. Jeg får et innblikk i hodet hans jeg ikke fikk før.

Og så de morgenene da han kravler inntil meg, fremdeles halvsovende, og sier “jeg liker at du er her”. Det er uerstattelig. Jeg vet han ikke kommer til å ville ha meg der for alltid. Snart vil han synes det er kleint, og jeg vil sikkert savne dette sårt.

Men likevel kjenner jeg på dårlig samvittighet fordi alle rundt meg sier jeg har “ødelagt” den fine selvstendigheten hans. At jeg burde ha takket for meg etter sykdommen, og latt ham finne søvnen alene igjen. Men hvorfor? Er det virkelig så farlig å være tett på barnet sitt i en periode – spesielt når han selv vil det?

Er det noen andre her som har vært gjennom noe lignende? Eller som også har kjent på den balansen mellom å gi nærhet og bygge selvstendighet? Føler jeg blir dømt, men dette føles bare riktig akkurat nå. 😔