Sønnen min blir urolig av filmer – kan det være angst?

Han kom hjem fra barnehagen med vondt i magen, og det eneste som hadde vært annerledes den dagen, var at de hadde satt på film.

Sønnen min er seks år og vanligvis veldig glad og full av energi. Han har alltid vært den typen som klatrer i alt, løper overalt og ler mye. Han kan se litt barne-TV innimellom, men vi prøver å begrense skjermtid til maks én time om dagen. Det har egentlig fungert helt fint – så lenge det er korte ting og han selv får styre litt hva han ser.

Men filmer... det er noe annet. Han har aldri likt det. Det er ikke det at han blir redd for spesifikke scener, det er som om hele formatet gjør ham ukomfortabel. Han vil ikke se dem, han vil ikke være i rommet når vi setter på noe, og hvis det er på et annet sted – f.eks. hos familie, venner eller i barnehagen – trekker han seg unna.

I går var han i en slags “feriebarnehage” på SFO hvor de hadde satt på film mens de gjorde andre aktiviteter. Da han kom hjem, var han tydelig sliten og sa at han hadde vondt i magen. Ikke noe annet som tydet på sykdom – spiste normalt, ingen feber – men han virket litt nedfor og stresset. Dette skjer nesten hver gang det har vært film involvert.

Min kone sliter selv med generalisert angstlidelse, så jeg begynner å lure på om dette kan være noe lignende hos ham. Jeg vil ikke sette noen merkelapper for tidlig, men jeg prøver å forstå hva som skjer og hvordan vi eventuelt kan hjelpe ham.

Er det noen her som har erfaring med barn som reagerer sterkt på visuelle inntrykk eller lange filmer? Kan det være en form for angst, overstimulering eller noe helt annet?

Og hvis jeg bestemmer meg for å ta det videre med helsestasjon eller fastlege, hvordan bør jeg forklare det? Jeg vil ikke bli møtt med “alle barn er litt redde for ting”, for dette er en så konkret og gjentakende reaksjon at det føles som mer enn bare det.

Vil gjerne høre om noen har vært i lignende situasjon – enten som forelder eller fagperson.