Sliten småbarnsmor, har ingen barnevakt

Jeg kjenner at jeg virkelig har fått nok i dag. Vi holder på å flytte inn i et hus vi har pusset opp lenge, og det er mildt sagt kaotisk. Jeg har ingen nære slektninger å spørre om hjelp til barnepass, og begge barnevaktene våre ble syke i siste liten. Ei som jeg hadde håpet kunne stille opp, var bortreist. Moren min er alvorlig syk på sykehuset med både kreft og demens, og faren min og søsteren min har jeg ingen kontakt med på grunn av alt det vonde fra oppveksten. Hun jeg var så tett knyttet til før, er på mange måter allerede borte.

Her sitter jeg da, sammen med samboeren min. Vi har et trygt hjem, fast inntekt, eget lite firma, og snart kommer barn nummer to. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde foreldre i livet mitt som kunne gi en klem eller spørre hvordan det egentlig går.

En venninne jeg trodde jeg kunne lene meg på, reagerte veldig rart da jeg fortalte at jeg var utslitt. Mini på ett år skrek mens jeg forsøkte å få pakket sakene våre ferdig. Svigermor hadde reist på spa, og hun har ofte mer enn nok med sine egne planer. Venninnen min mente jeg bare måtte skjerpe meg, skaffe flyttebyrå og være fornøyd med at vi har penger og jobb. Hun så ikke ut til å skjønne at selv om man er økonomisk trygg, kan man likevel savne varm og kjærlig støtte fra en familie eller en god venn.

I tillegg har hun i lang tid prøvd å få meg interessert i en religion jeg ikke føler noe for. Hun vil at jeg skal lese bøker og høre på forkynnelse, og det virker som hun forventer at jeg skal forstå alt hun sier uten at jeg selv har bedt om noen innføring. Jeg setter pris på at hun kanskje mener det godt, men måten hun snakker meg ned på, kjennes litt som en slags hersketeknikk.

Jeg begynner å lure: Er det meg som overreagerer, eller er dette et tegn på at vennskapet vårt ikke lenger er sunt? Hva tenker dere?