Savner hustelefonen – barn burde kunne ringe selv

Da jeg vokste opp kunne vi ringe venner helt selv – nå må barna spørre om mamma eller pappa kan låse opp mobilen først.

Jeg vet det høres gammeldags ut, men jeg savner faktisk tiden da alle hadde fasttelefon hjemme. En helt vanlig hustelefon som sto på kjøkkenet, med en lapp med telefonnumre teipet ved siden av. Jeg var kanskje fem–seks år da jeg begynte å ringe besteforeldre, tanter og venner helt selv. Det var aldri noe stort nummer ut av det. Man bare løfta røret og ringte.

I dag har vi nesten utelukkende mobiltelefoner, og det slår meg hvor utilgjengelig det gjør det for barn. Hvis ungene mine vil ringe noen, må de spørre om å få låne mobilen min – og da må jeg enten gi fra meg telefonen eller stå ved siden av. I verste fall må de vente på at jeg finner den først, låser den opp og trykker frem riktig kontakt. Det blir så mye mellomledd. De har egentlig ingen “egen” tilgang til å kommunisere med familie eller venner, med mindre de får sin egen mobil – og det er jeg ikke klar for ennå.

Min bror har fortsatt hustelefon hjemme, og sønnen hans begynte tidlig å ringe på egenhånd. Det var utrolig koselig da han bare ringte oss for å si hei eller fortelle noe morsomt som hadde skjedd på skolen. Det ga ham en slags frihet og trygghet i å kunne ta kontakt selv.

Det handler ikke bare om tilgjengelighet. Det handler også om sosiale ferdigheter. Før måtte man ringe hjem til en venn, og det kunne like gjerne være moren eller søsteren som svarte. Man lærte seg å si “hei, kan jeg snakke med…?” og håndtere litt småprat før man fikk personen man ringte til. Det var god trening i høflighet og samtale, og det fjernet litt av den isolerte skjermkulturen vi har nå.

Vi hadde en fasttelefon som kostet femti kroner ekstra i måneden via internettabonnementet, og jeg vurderer faktisk å bestille den igjen. Ikke en trådløs med skjerm, men en god gammeldags telefon med ledning som står på ett fast sted i huset – som alle kan bruke, og som barna vet at de får bruke.

Det er også verdt å nevne – i en krisesituasjon er det mye lettere for et barn å slå et nødnummer fra en telefon uten skjermlås og apper. De trenger ikke navigere noe, bare trykke.

Kanskje det er på tide å hente frem hustelefonen igjen, ikke bare av nostalgi, men fordi det faktisk gir barna noe viktig vi har tatt litt for gitt.