Samboeren angrer på barn nummer to

Han sa han angrer på at vi fikk barn – igjen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av følelsene mine.

Jeg trenger virkelig å lufte hodet litt. Jeg er 39 år, gravid i femte måned med vårt andre barn, og har en datter på 1,5 år fra før. Vi har vært gift i snart tre år, men kjente hverandre egentlig ikke så godt før vi giftet oss – det var mest via familiene våre, som har kjent hverandre lenge. Jeg flyttet til hans land da vi giftet oss, og ble gravid kort tid etter. Det var ikke planlagt, men veldig ønsket. Vi er to veldig forskjellige mennesker med ulik kultur, språk og oppvekst, og det merkes. Ikke i form av store konflikter, men nok til at det tærer over tid.

Han er i bunn og grunn et godt menneske. Men etter at vi fikk datteren vår, har han slitt. Alt fra gråt og nattevåk til rot og oppmerksomhetsbehov virker å trigge noe i ham. Jeg har selv vært rundt barn i familien min, så det har aldri kommet som et sjokk for meg hvor krevende småbarnsperioden kan være. Men for ham... jeg tror han virkelig ikke var forberedt. Og nå som vi venter nummer to, merker jeg at det er verre. Han sa rett ut at han angrer på at vi skal ha et barn til – og at han allerede kjenner på at det blir for mye.

Det stikker. Jeg tar meg selv i å bli sint, men mest av alt lei meg. Det er ikke noe galt med datteren vår. Hun sover natta gjennom, er blid, nysgjerrig og utrolig koselig. Det handler ikke om at hun er vanskelig, det handler om at han fortsatt strever med å takle det å være far.

Vi har barnevakt på dagtid og begge jobber fulltid. Egentlig en god løsning som burde gi balanse. Men selv med hjelp så virker det som han aldri helt får hodet over vann. Han har nevnt at vi burde flytte nærmere foreldrene hans, som bor en drøy time unna, fordi det ville "løse alt". Jeg tror ikke det stemmer. De er over 70 og ikke i en posisjon hvor de orker å være aktiv støtte i hverdagen. Dessuten frykter jeg at han da vil trekke seg enda mer unna og overlate alt til dem og meg, mens han «slapper av».

Vi bor nå i et stille og vakkert område nær kysten, og tanken på å flytte fra det og inn til byen igjen for en løsning jeg ikke tror på, gjør meg kvalm.

Jeg har vurdert å flytte hjem til hjemlandet mitt igjen. Bare pakke sammen og starte på nytt nær familien min, som er både yngre og har kapasitet til å støtte oss. Men jeg elsker ham. Det er ikke noe dramatisk som har skjedd mellom oss – annet enn at han virker så frakoblet og nedstemt når det kommer til barna våre. Jeg er redd for å måtte oppdra to barn med en mann som konstant uttrykker at han angrer. Hva gjør det med barna våre? Hva gjør det med meg?

Jeg lurer på: er dette vanlig blant fedre? Er det mange som synes småbarnsperioden er så tøff at de angrer – men at det går over? Blir det lettere for dem når barna blir eldre og mer selvstendige? Har noen av dere vært i lignende situasjon og funnet veien ut av det?

Det gjør vondt å skrive det. Men jeg vet at det er mange som har kjent på dette. Jeg trenger ærlige svar – ikke bare råd, men erfaringer. Er det håp? Skal jeg vente og støtte, eller burde jeg begynne å legge en plan B for min og barnas skyld? 🙏🏼