Salgsdugnader føles som tvungen tigging

Jeg vet hvorfor dugnadene finnes, men jeg nekter å late som dette ikke er sosialt press og offentlig ydmykelse for foreldre som ikke har et nettverk.

Nå er jeg så forbanna lei at jeg nesten kaster loddboka i søpla.

Ja, jeg vet hvorfor disse salgsdugnadene finnes. Jeg skjønner at det koster penger å drive fritidsaktiviteter, og jeg er oppriktig takknemlig for alle trenere og frivillige som holder hjulene i gang for barna våre. Jeg har selv møtt opp og vasket, stått i kiosken, rigget utstyr og gjort min del. Dette handler ikke om latskap.

Men det som virkelig knekker meg, er dette evige salgsjaget.

Strømper, doruller, julekalendere, lodd. Gang på gang. Og hvem er det som ender opp med å kjøpe? Vi selv. Hver gang. Vi har ikke en stor familie som står klar med lommeboka. Vi bor ikke i et nabolag hvor folk henger opp vipps-skilt og koser seg med å støtte "de små." Jeg legger det på Facebook, kanskje én liker. Null kjøp. Jeg nekter å sende meldinger til gamle kollegaer eller venninner jeg ikke har snakket med på år — bare for å prakke på dem sokker de ikke trenger.

Det føles ikke som en dugnad. Det føles som tvungen tigging.

Og så kommer skammen. Når man leverer tilbake en nesten tom loddbok. Når man vet at de som “har nettverket”, de som aldri trenger å kjøpe noe selv fordi tante, onkel, bestemor og hele jobben stiller opp, de sitter der og nikker og noterer seg hvem som aldri leverer “godt nok”. Kanskje de ikke sier det høyt. Kanskje de bare smiler med det lille blikket. Men jeg ser det. Jeg føler det.

Og vet du hva? Det knuser meg litt. For jeg prøver. Jeg gjør mitt beste. Jeg stiller opp der jeg kan, men jeg klarer ikke dette sosiale lotteriet hvor verdi måles i hvor mange man får til å vippse 50 kroner for et lodd de aldri ba om.

Barna våre skal ikke måtte føle på at de har “feil” foreldre, bare fordi vi ikke har en evig strøm av slekt og venner klare til å åpne lommeboka for hver eneste runde med overprisede sokker.

Jeg vil bidra. Jeg bidrar. Men jeg vil ikke være med på dette spillet lenger.

Så, nei. Jeg kommer ikke til å mase på folk. Jeg kommer ikke til å late som jeg ikke hater det. Jeg kjøper de forbanna loddene selv, og det får holde.

Takk for meg.