Overbekymret partner stresser oss – er det en løsning?

Jeg trenger seriøst råd om hvordan jeg skal takle situasjonen hjemme. Kjæresten min er en super pappa, men han er rett og slett for overbeskyttende. Vi har ett barn sammen (mitt andre), og han er konstant redd for at noe skal gå galt. Da lille ble født, sov han nesten ikke på to uker i frykt for at hun skulle dø i søvne.

Nå, når ungen vår er 2,5 år, er det bekymringer hver eneste dag: “Har du husket å skifte bleie?” “Er du sikker på at klærne er passe varme?” “Hvorfor så hun litt trøtt ut i sted?” Det er som om alt jeg gjør kan bli et diskusjonstema. Hvis barnet har sett litt på TV mens jeg lager middag, blir det plutselig en to-timers debatt om hvor skadelig skjermtid er. Eller hvis barnet får smake en bitteliten bit av kake i familieselskap, tror han at hun kommer til å bli usunn og syk.

Han vil også ha meg med på absolutt alle småting, som bleieskift, matlaging og bading, fordi han ikke stoler helt på seg selv. Ofte ender jeg bare opp med å gjøre det alene, for det er faktisk lettere enn å «teamjobbe» om helt enkle oppgaver. Han drar på lange trilleturer fordi han ikke våger å la ungen sove ute i vogna. Jeg har prøvd å forklare at det er helt vanlig og trygt, men det hjelper ikke.

Jeg opplever at han krever at vi må overvåke dattera vår konstant. Hvis han må på do, roper han på meg for at jeg skal “ta over” leken, selv om jeg allerede er i rommet og følger med. Han spør meg hver kveld om alle mulige smådetaljer (om hun ligger godt, om tennene er pusset bra nok, osv.) og får ikke sove om jeg ikke svarer på alt. Det tærer skikkelig på meg, og jeg føler det er jeg som må bære all bekymringen hans.

Jeg har en seksåring fra før av, som jeg har oppdratt uten at noe galt har skjedd. Hun er flink, hyggelig og lærer fort, så jeg skulle ønske han stolte mer på at jeg faktisk vet hva jeg driver med. Føler også at han skaper bekymringer som ikke hadde trengt å være der, og jeg blir rett og slett utslitt av alle krav og forventninger. Til tider er det mer krevende å takle ham enn å ta meg av ungene.

Er det noen som har tips til hvordan jeg kan hjelpe ham å roe seg litt ned? Eller må jeg bare lære meg å leve med at han er sånn?