Niåringen min roper, krever og avviser alt – hva gjør jeg?

Det er nesten så jeg gruer meg til å si det høyt, men jeg føler jeg har mistet grepet litt. Jeg har en datter på ni år som virker konstant sint på meg. Uansett hva jeg sier eller gjør, så møter jeg motstand. Det starter ofte med at jeg prøver å nærme meg rolig, spørre hvordan hun har det, hvorfor hun virker frustrert eller sur – men i stedet for å svare, hever hun stemmen, roper «hold kjeft» eller stormer avgårde og slår med dører.

Mandag morgen toppet det seg da hun ropte at hun gledet seg til jeg døde, og at hun håpet det skulle skje den dagen. Jeg var helt tom for ord og svarte bare noe sånt som: «Vel, en dag skjer det jo uansett». Senere fikk jeg en lapp der det stod «unnskyld». Jeg vet hun angrer – men likevel er det som om vi aldri kommer noen vei. Det samme skjer igjen og igjen.

Hun sier hun kjeder seg etter skolen, men vil aldri gjøre noe jeg foreslår. Vi har forsøkt brettspill, tegning, tur, til og med matlaging. Hun har null interesse. Det eneste som frister, er å sitte på nettbrettet eller være med venninner.

Og så kommer kravene. Hele tiden. Hun krever snacks, drikke, spesifikke klær, ting i mobilspill som koster penger, og reagerer med raseri hvis det ikke skjer NÅ. Jeg kan si nei rolig, forklare hvorfor, men da starter et slags verbalt maraton med masing og roping. Til slutt gir jeg etter – ikke fordi jeg vil, men fordi jeg bare trenger at det blir stille i huset.

Hun har blitt helt ekstremt sta. Om vi er på vei over fjellet i bilen og hun blir tørst, begynner hun å rope og skrike selv om jeg forklarer at vi ikke kan stoppe akkurat nå. Hvis det ikke er pizza i huset og hun vil ha det, er det full protest. Samtidig blir klær hun selv har vært med og valgt, liggende i skapet ubrukt, fordi det plutselig ikke er kult nok likevel.

Jeg vet hun er et barn, og at barn tester grenser. Men jeg føler ikke dette bare er en fase – det føles som en konstant kamp. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme gjennom til henne uten å enten bli sint eller gi opp.

Har noen vært gjennom lignende med barn i den alderen? Hvordan får man et barn mer samarbeidsvillig uten å enten eksplodere eller gi etter hele tiden? Setter virkelig pris på råd fra foreldre som har kjent på samme frustrasjon.