Når familie nekter å se det ubehagelige

I min nærmeste familie er det en tydelig splittelse. På den ene siden har vi en liten gruppe, inkludert meg, som blir stemplet som de «vanskelige», de som «lager drama» eller som alltid «må lage kvalm». På den andre siden står majoriteten, inkludert mor, søsken og svigerinner, som sammen holder seg innenfor en slags komfortsone – hvor alt som er vondt eller ubehagelig dyttes under teppet. Det som ikke snakkes om, finnes visst ikke.

Det er spesielt vondt å oppleve hvordan overgrep og grov urett blir ignorert, bortforklart eller bagatellisert, mens vi som har forsøkt å si ifra blir stemplet som problemet. Det har til og med blitt brukt mot oss at vi ikke “klarer å legge ting bak oss”, som om det å bære på sår som aldri har blitt anerkjent handler om manglende evne til å tilgi, og ikke fravær av rettferdighet og forståelse.

Svigerinner og mer perifere familiemedlemmer får bare én side av historien – den som fortelles av dem som fortsatt holder på denne “familieidyllen”. De aner ikke hva som faktisk har skjedd, og har heller ikke vist vilje til å lytte. Når vi forsøker å si noe, blir det raskt snudd til at vi “drar opp gammelt grums” eller “elsker å lage drama”.

Men vi lager ikke drama. Vi ønsker bare å bli sett for det vi har vært gjennom, og ikke bli ignorert eller fortalt at vi overreagerer. Det sårer enormt å se hvordan enkelte har alt – økonomisk, sosialt, emosjonelt – og samtidig null forståelse for hvordan vi andre har måttet kjempe for hvert eneste skritt.

Når vi prøver å sette ord på hvordan vi har det, møter vi veggen. Vi blir møtt med stillhet, bagatellisering, eller direkte anklager om at vi “bare vil skape splid”. Det blir ikke rom for vår historie, våre følelser eller vårt perspektiv. Og jeg har begynt å lure – er det virkelig så farlig for dem å måtte forholde seg til realiteten at de heller skyver oss vekk?