Når datteren min ikke trives hos faren

Min datter på 13 er hos faren sin annenhver helg og en dag i uken, men hun trives rett og slett ikke der. Hun føler seg verken sett, hørt eller forstått. Når hun prøver å dele noe om livet sitt, som ofte handler om ting hun har gjort sammen med meg, får hun ikke lov til å prate om det. Det kan være en enkel ting som å fortelle om en telttur eller at hun lagde middag selv, men siden jeg er en del av de historiene, blir hun avvist når hun prøver å snakke om det hjemme hos ham.

Kommunikasjonen mellom dem er nærmest ikke-eksisterende. Samtalene er ofte korte og avvisende. For eksempel spør hun hva de skal ha til middag, og svaret er bare "mat". Det virker som om det ikke er rom for en ordentlig dialog.

Han ringer henne ofte når hun ikke er på samvær, men samtalene varer sjelden lenger enn to minutter. Han ringer bare for å si at han savner henne eller er glad i henne, og så er det over. Datteren vår har gitt opp å prøve å dele noe om seg selv med ham, og har nå sluttet å svare på telefonene hans. Hun sier rett ut: "Han bryr seg ikke om meg og mitt liv uansett."

Hun har også forsøkt å fortelle ham hvordan hun føler det når hun er hos ham, men dette blir bare møtt med sinne og frustrasjon. Han svarer med å si: "Jeg gjør jo alt for deg!" Men hun opplever det motsatte – at han gjør ting for seg selv, ikke for henne.

Nå har hun nektet å dra til ham, og tar verken telefoner eller svarer på meldinger. I stedet har jeg fått en lang og sint e-post fra ham, hvor han anklager meg for å manipulere henne til å unngå ham og nekte samvær. Jeg har prøvd å forklare at det handler om at hun ikke føler seg sett eller hørt, men han klarer ikke å ta det innover seg. For ham er alt dette min feil.

Han truer nå med å gå til familievernkontoret igjen, noe vi har forsøkt flere ganger før med samarbeidsterapi, parterapi og samtaler for vår datter. Men ingenting har endret seg. Han ser ikke at hans egen oppførsel skyver henne bort.

Jeg føler meg fortvilet. Uansett hva jeg gjør, virker det som om det blir feil. Hva kan jeg gjøre i denne situasjonen for å hjelpe datteren min, og samtidig prøve å håndtere konflikten med faren hennes?