Naboens barn slår og plager vårt barn under lek

Hjertet mitt knyter seg hver gang barnet vårt kommer inn gråtende etter enda en dårlig lekestund med naboens barn.

Vi er en liten familie på tre som bor ved siden av en annen familie. Barna våre er like gamle, ni år, og går i samme klasse. De ble venner for noen år siden, og i starten var det veldig hyggelig – naboens barn kom stadig over for å leke, spesielt når været var bra. Det var egentlig koselig å ha så tett kontakt med naboene, barna fikk jo en venn rett utenfor døren.

Men det siste året har ting forandret seg. Vi ser at leken ofte ender i konflikter. Naboens barn slår, dytter, tar klær og prøver å bestemme alt som skjer. Hvis vårt barn sier nei eller vil bestemme litt selv, kommer det trusler eller barnet bare stormer hjem uten et ord. Det blir også sagt stygge ting, og vårt barn får aldri mulighet til å få en ordentlig avslutning på det som skjer.

Det rare er at på skolen fungerer det bedre, og når foreldrene til naboens barn er til stede, oppfører barnet seg nesten eksemplarisk. Men her hjemme, når de er alene, får vi stadig høre at vårt barn har blitt slått, sparket eller dyttet. Vi har selv stått og observert fra vinduet flere ganger, og det bekrefter det barnet vårt forteller oss. Vårt barn prøver å si ifra på en ordentlig måte, som "det gjør vondt" eller "vi må bytte på å bestemme", men det hjelper lite.

Vi føler oss virkelig rådville. Vi vil ikke være de kjipe naboene som klager på barn, og vi vil heller ikke risikere at barna mister hverandre som venner – begge er enebarn og trenger sårt noen å leke med. Foreldrene til naboens barn kan være litt hårsåre, så vi er redde for at hvis vi sier noe, blir det bare dårlig stemning.

Men samtidig ser vi at vårt barn blir mer og mer sliten av dette. Det er ikke sunt å ha en "venn" som alltid skal bestemme, som bruker vold og som ikke viser respekt for grenser. Vi har prøvd å være ekstra til stede ute når de leker, og da er det mye bedre. Naboens barn oppfører seg pent når vi voksne er synlige. Men vi kan jo ikke stå vakt ute hver eneste gang de skal leke heller.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Skal vi prøve å sette tydeligere regler når barnet er hos oss, som at "her slår vi ikke, og vi bytter på å bestemme"? Eller må vi bite i det sure eplet og snakke med foreldrene likevel, selv om det kan bli ubehagelig? Vi ønsker jo bare at barna skal ha det fint sammen.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Tar gjerne imot råd fra andre som har stått i noe liknende – hvordan håndterte dere det?