Misunnelig på mannen min som får pusterom

Han får dra på butikken i fred, sove ut i helgene og gå på do uten noen som roper etter ham – jeg får knapt to minutter alene før barna finner meg.

Jeg elsker barna mine, men jeg må bare få det ut. Jeg er hjemme med dem hele dagen mens mannen min er på jobb. Det er ikke fordi jeg ikke vil jobbe – jeg har rett og slett ikke hatt mulighet til å finne en jobb med arbeidstider som passer med logistikken rundt små barn. Vi har ingen besteforeldre i nærheten, ingen familie å støtte oss på, og mannen min har en jobb med skiftarbeid som endrer seg fra uke til uke. Så det har bare blitt sånn.

Men det føles som jeg har blitt den som alltid må være “på”. Jeg står opp først, legger meg sist og har knapt en eneste pause i løpet av dagen. Det er hele tiden noen som trenger noe. Og når han endelig kommer hjem, så får han fortsatt mer fri enn meg. Han får sitte i bilen alene når han skal noe, jeg har alltid noen med meg. Han får sove om nettene fordi han “må være opplagt til jobb” – og jeg? Jeg våkner av babyen, fireåringen som har mareritt, eller tankekjør fordi alt står og faller på meg.

Han er ikke en dårlig far. Han prøver å hjelpe når han kan. Men det er noe med at når han spør om jeg vil ha en pause, så blir det aldri en ekte pause. Jeg går inn på soverommet og setter meg, og to minutter senere står fireåringen i døra og vil ha hjelp. Eller babyen gråter og han sier “kan du bare ta henne, jeg får henne ikke til å roe seg.” Og jeg gidder liksom ikke begynne en diskusjon, så jeg bare gjør det selv. Det er lettere.

Jeg blir så misunnelig. Jeg vet det ikke er rettferdig å føle det sånn, men jeg gjør det likevel. Jeg savner å være alene i mitt eget hode. Jeg savner å bli spurt om hvordan jeg har det, ikke bare om hva vi skal ha til middag og hvor bleiene ligger.

Og det er det verste – at jeg føler jeg ikke har “lov” til å klage, fordi det er mine egne barn. Jeg valgte jo dette. Men ingen fortalte meg at jeg skulle føle meg så fanget. At jeg skulle misunne partneren min for at han får gå på butikken alene. At stillhet skulle bli en luksus.

Jeg vet jeg burde være takknemlig. Men akkurat nå er jeg bare sliten. Tom. Og jeg lurer på – er det bare meg som har det sånn? Hvordan finner dere pusterom når alt hviler på dere hele tiden?