Mistet noe uerstattelig – nå vil hun aldri tilgi søsteren sin

Jeg giftet meg med min nåværende kone for fem år siden. Fra mitt første ekteskap har jeg to døtre, Emma (15) og Nora (13), mens kona mi har datteren Thea (16). Theas biologiske far har aldri vært en del av livet hennes, men bestefaren hennes var som en far for henne helt til han døde et år før jeg møtte kona mi. Det var knalltøft for henne, og selv om hun har kommet seg videre, er tapet fortsatt en stor del av henne. Jeg har prøvd å være en farsfigur for henne, og vi har et nært forhold.

Da Thea var 13, ga moren hennes henne en halskjede med bestefarens giftering på – en slags minnegave som betydde enormt mye for henne. Hun bruker det bare ved spesielle anledninger eller når hun savner ham ekstra mye. Emma og Nora vet hvor viktig dette smykket er for henne. En gang spurte Emma faktisk om å få låne det fordi hun syntes ringen var vakker, men Thea sa nei, og det virket som Emma forsto og aksepterte det.

Forrige uke, etter at Emma og Nora hadde vært hos moren sin en helg, oppdaget Thea at halskjedet var borte. Hun ble helt fra seg, lette febrilsk og insisterte på at hun ikke hadde brukt det siden en skoleball for en måned siden. Men hun var sikker på at hun hadde sett det i smykkeskrinet sitt etter det. Mens vi lette, ringte plutselig Nora fra morens hus, overhørte situasjonen og ga telefonen til Emma. Etter litt nøling innrømmet Emma at hun hadde tatt smykket for å bruke det på en date.

Jeg ble helt satt ut og sa rett ut at hun måtte levere det tilbake umiddelbart. Thea var på gråten, men roet seg litt da hun i det minste visste at vi kunne få det tilbake. Jeg kjørte rett til eksen min for å hente det. Da vi kom dit, sto Emma der med et skamfullt uttrykk i ansiktet – og så kom sjokket: Hun hadde mistet det. Vi gjennomsøkte huset hennes, bilen min, vesken hennes, rommet hennes – absolutt alt. Til slutt tok jeg henne med tilbake for å retrace stegene hennes.

Da Thea så Emma uten smykket, eksploderte hun. Hun kalte henne en bortskjemt unge og sa at hun aldri ville tilgi henne hvis det ikke ble funnet. Emma gråt og så desperat på meg, men jeg sa bare at hun måtte fortsette å lete og håpe på det beste.

Etter flere timer uten hell fikk Emma en idé og sjekket under bilen til moren sin – og der lå det! Heldigvis var det uskadet. Jeg tok det, pustet lettet ut og sa rett ut at hun var utrolig heldig. Jeg satte henne i husarrest, og selv om hun gråt og ba om unnskyldning igjen og igjen, sa jeg at jeg visste at hun angret, men at dette ikke var noe man bare kan si sorry for og gå videre fra. Hun hadde stjålet noe av enorm emosjonell verdi og nesten mistet det for alltid. Senere ringte hun Thea for å be om unnskyldning, men Thea sa rett ut at hun aldri kom til å stole på henne igjen.

Vi endte opp med å kjøpe et smykkeskrin med lås til Thea og satt opp en lås på romdøren hennes, etter hennes eget ønske.

Nå mener eksen min at vi er altfor strenge med Emma og at vi burde ha trøstet henne mer. Hun sier at Emma bare er en tenåring som gjorde en feil, og at hun allerede har lært leksen sin. Jeg er uenig. Dette var ikke en liten glipp – hun VISSTE hvor viktig smykket var, ble fortalt at hun ikke fikk låne det, tok det likevel og kunne ha mistet det for alltid. Hadde det blitt overkjørt, ville det aldri vært mulig å erstatte. Jeg har gjort det klart for Emma at jeg elsker henne, men at det å pakke henne inn i bomull ville vært feil. Hun må forstå konsekvensene av det hun har gjort.

Min kone, Thea og til og med Nora støtter meg i dette. Men nå lurer jeg på: Overreagerer jeg? Burde jeg håndtert det annerledes?