Mamma vil passe barna, men vi tør ikke mer

Min mor er pensjonist og har tidligere vært utrolig sprek og aktiv. I mange år har hun gledelig stilt opp som barnevakt for barna våre, og det har vært en løsning vi alle har vært fornøyde med. Barna elsker å være hos henne, og hun har alltid vært veldig glad for å ha dem der. Det har gitt oss en trygghet og avlastning i en ellers travel hverdag.

Men for et par år siden ble alt snudd på hodet. Hun fikk en skade som gjorde henne avhengig av krykker, og hun kan ikke lenger kjøre bil eller bevege seg så lett rundt. Hun har fått noe hjelp hjemme og klarer seg greit i det daglige, men hun er ikke lenger så selvstendig som før.

I fjor sommer insisterte hun på å ha barna en uke hos seg igjen, og selv om vi var usikre, valgte vi til slutt å si ja – mye fordi hun selv var så tydelig på at det gikk fint. Dessverre gikk det galt. Hun falt hjemme og slo seg stygt, og det var barna som måtte ringe oss for hjelp. Heldigvis hadde vi en god venn som kunne steppe inn raskt, men det var en dramatisk opplevelse for alle. Barna ble redde, mamma ble veldig lei seg, og ferien vår ble brått avbrutt.

Siden da har mannen min vært helt tydelig: Han mener mamma ikke bør passe barna mer. Og selv om jeg ser det logiske i det og egentlig er enig, synes jeg det er vanskelig å forholde meg til hvor bastant han er. Mamma spør stadig når barna kan komme på besøk igjen, og jeg kjenner på en stor klump i magen hver gang. Jeg har ikke hjertet til å si rett ut at det ikke går, men samtidig tør jeg ikke ta sjansen på at noe lignende skjer igjen.

Barna har også uttrykt at de gjerne vil tilbake til mormor, og jeg tror de ikke helt forstår risikoen slik vi voksne gjør.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Hvordan setter man grenser uten å såre noen man er glad i? Jeg vil ikke at mamma skal føle seg avvist eller miste følelsen av å være viktig, men samtidig må vi jo tenke på tryggheten til barna først.