Klart jeg elsker babyen min – men hvorfor føler jeg meg så trist?

Det er nå gått litt over ett år siden jeg fikk min første sønn, Noah. Jeg trodde jeg skulle bli verdens lykkeligste mamma, og på mange måter er jeg det også. Men samtidig kjenner jeg på en angst og tristhet jeg aldri hadde forestilt meg. Er det virkelig meningen å ha det sånn?

Under graviditeten var jeg egentlig ganske bekymret fordi jeg ikke følte så mye glede som jeg forventet. Jeg hørte venninnene mine snakke om hvordan de gledet seg, men for meg var alt bare litt fjernt og uvirkelig. Da sønnen vår Elias ble født, endret alt seg totalt. Plutselig kjente jeg en kjærlighet jeg aldri hadde følt før. Over natten gikk jeg fra å være litt likegyldig til å elske dette lille mennesket helt grenseløst.

Men med denne kjærligheten kom også en enorm frykt og angst. Jeg har blitt så utrolig sårbar. Bare det å se en annen baby som gråter på butikken eller på TV gjør at jeg må kjempe mot tårene. Når jeg hører historier om barn som ikke har det bra, blir jeg helt knust innvendig. Jeg føler jeg må beskytte alle barn, hele tiden, og det er fryktelig utmattende.

Jeg tror mye av angsten handler om at jeg er så redd for at noe vondt skal skje sønnen min. Det har gått så langt at jeg unngår å lese nyheter, spesielt negative ting som involverer barn. Bare tanken på at noe vondt kan skje med mitt eget barn gir meg panikkfølelse. Jeg har også begynt å bekymre meg for fremtiden – hva skjer når han blir eldre? Hvordan skal jeg klare å slippe taket når han begynner i barnehage, skole, eller enda verre, flytter hjemmefra en dag?

Noen ganger våkner jeg midt på natten med en trist tanke: «Jeg kan ikke være med ham for alltid». Denne tanken treffer meg skikkelig hardt, og jeg kjenner på en dyp sorg over at livet er så skjørt, og at alt kan endre seg så raskt. Burde jeg ikke heller bruke energien på å nyte tiden vi har nå?

Jeg lurer virkelig på om det er flere der ute som har opplevd det samme. Er dette helt vanlig mamma-angst, eller burde jeg snakke med noen om det? Jeg skulle ønske jeg kunne legge bort alle bekymringer og bare være tilstede i øyeblikket, men akkurat nå kjennes det helt umulig.

Har du kjent på dette, og hvordan taklet du det i så fall? Blir det bedre med tiden? Jeg trenger virkelig noen oppløftende ord akkurat nå.