Klar for barn eller bare redd for å vente for lenge?

De siste månedene har jeg virkelig kjent på et indre kaos som jeg ikke helt klarer å rydde opp i. Jeg er 28 år nå, og har alltid tenkt at jeg vil ha barn en dag. Det har aldri vært et spørsmål om, bare når. Men nå som det kanskje nærmer seg – i hvert fall tidsmessig – så føles det ikke like klart lenger. Jeg føler meg rett og slett litt låst i mine egne tanker, og håper kanskje noen her inne kan dele erfaringer eller refleksjoner.

For to år siden sluttet jeg på prevensjon. Da var jeg fast bestemt på at det var på tide å “la kroppen være klar”. Men det tok ikke så mange måneder før jeg kjente på en uro jeg ikke hadde forventet. Det var som om hele beslutningen presset meg mer enn den motiverte meg. Jeg gikk tilbake på prevensjon etter omtrent sju måneder – og det føltes faktisk riktig. Det ga meg litt pusterom, som om jeg utsatte hele valget et lite år uten å føle meg som en tikkende klokke.

Nå er den klokka tilbake. Og den tikker høyere.

Jeg kjenner på et slags press – delvis fra meg selv, delvis fra omgivelsene. Flere i vennekretsen har begynt å få barn, noen er allerede på nummer to. Jeg sammenligner meg, selv om jeg vet at jeg ikke burde. Jeg tar meg selv i å håpe at jeg blir gravid «tilfeldig» denne måneden – ikke fordi jeg føler meg helt klar, men fordi det ville spart meg for enda en måned med vurdering, grubling og ombestemmelser.

Det verste er kanskje at det hele har begynt å føles som en plikt mer enn et ønske. Som en oppgave som må krysses av, ikke en reise jeg gleder meg til.

Samtidig bor vi i en by vi fortsatt ikke helt føler oss hjemme i, selv etter to år. Vi har gått på flere visninger for å se om et nytt sted kan føles mer «riktig», men ingen av oss har landet. Mannen min har jobbet mye, og jeg har forsøkt å fylle tiden min med interesser som jakt, reiser og å utforske nye sider av meg selv nå som studietiden er over. Likevel henger den tanken der: “Burde vi bare hoppe i det nå før det blir enda vanskeligere?”

Han er 37, så det spiller også inn i vurderingene mine. Jeg tenker mye på at det kanskje ikke skjer med én gang når vi først prøver. Og da er det plutselig gått ett eller to år til før vi faktisk blir foreldre. Den usikkerheten skremmer meg – og jeg liker ikke å føle meg stresset over noe som egentlig burde være fint.

Så her sitter jeg, fanget mellom logikk og følelser. Jeg vil så gjerne gjøre det riktig. Ikke for samfunnet, ikke for å «henge med» – men for meg.

Er det flere som har stått i noe lignende? Hva gjorde dere for å sortere kaoset og lande i valget? Bør det føles mer riktig enn dette, eller er det vanlig å gå inn i et så stort valg med blandede følelser?

Takk for at du leste – og takk til deg som deler dine erfaringer 🧡