Hvordan takle humor og sarkasme som oppleves negativt?

Når jeg eller datteren vår reagerer negativt på en "spøk" eller blir utsatt for erting eller kiling uten at vi er forberedt på det, får jeg ofte høre fra samboeren min og moren hans at det ikke er ment vondt. For dem er sarkasme, erting og fysisk lek en naturlig del av familiens omgangsform, men for meg, som har opplevd lignende på en negativ måte tidligere, er det vanskelig å takle. Jeg har prøvd å forklare min reaksjon, som psykisk helsepersonell også har bekreftet er en naturlig respons, men han står fast på at "du vet jo at jeg ikke mener noe vondt, så du får bare finne deg i det."

Det er utfordrende å akseptere denne holdningen – som om min opplevelse ikke har verdi fordi intensjonen hans er god. Det er én ting hvordan jeg håndterer det, men hva med datteren vår? Må også hun “bare finne seg i” de voksnes behov for å leke på måter hun kanskje ikke er komfortabel med, selv om det er i beste mening?

Å snakke mer om dette med ham har vist seg vanskelig, da han raskt blir frustrert og avviser mine bekymringer som "gnål." Nå søker jeg andres synspunkter, særlig de av dere som kommer fra familier hvor sarkasme og erting er en måte å vise kjærlighet på. Når synes dere slike spøker går for langt? Er det noen som kan gi råd om hvordan man kan sette grenser på en måte som fortsatt ivaretar forholdet?