Hvordan håndtere når barnet ditt føler seg ensom og utenfor?

Det gjør utrolig vondt i mammahjertet å skrive dette. Etter sommerferien begynte ting å gå galt for sønnen min. Hele 10. klasse gled sakte, men sikkert vekk fra ham – vennene hans begynte å henge med andre, men han ble ekskludert. Han forsøkte å ta kontakt, spurte om de ville finne på noe, dra til svømmehallen, trene sammen, eller bare henge, men svaret var som regel at de var opptatt, ikke orket eller hadde andre planer. En sjelden gang fikk han et ja, men bare hvis bestemte personer også skulle være med. Om det ikke passet for alle, ble det ikke noe av.

Hele 10. klasse var slik for sønnen min. Han var stort sett alene i friminuttene, og ble aldri inkludert i noen gjeng. Han begynte ofte å si at han var "syk" for å slippe å gå på skolen, eller gikk hjem tidlig fordi han følte seg "dårlig." Jeg spurte om noen var slemme mot ham eller mobbet ham, men han sa nei. Jeg tok kontakt med læreren, som heller ikke hadde sett noen form for mobbing, men han bekreftet at sønnen min ofte var alene eller satt i gangene i friminuttene.

Sønnen min trener et par ganger i uken på treningssenter, men alltid alene fordi han ikke får med seg noen. Jeg hadde håpet at ting skulle endre seg når han begynte på videregående, men dessverre har han heller ikke fått noen nære venner der. Han snakker med et par i klassen, men de har ikke kontakt utenfor skoletiden.

Jeg oppfordret ham til å ta initiativ og spørre de han snakket litt med på skolen om de ville finne på noe sammen. Han prøvde, men igjen var de opptatt med andre ting eller allerede med andre venner. Ingen ringer ham eller sender meldinger. Han gjør alt alene – trener, spiller spill, går tur, ser på film – alt alene. Det er hjerteskjærende å se ham slik.

Når jeg har besøk av venner, er han ofte med oss i stua, noe som er koselig, men det er tydelig at han savner å ha egne venner. Han spør ofte om noen av mine venner kommer på besøk, eller om de skal spise middag med oss. Jeg får dårlig samvittighet når telefonen min ringer eller jeg får meldinger gjennom dagen, mens hans telefon er stille.

Hva kan jeg gjøre? Det er åpenbart at sønnen min er ensom og ønsker kontakt med andre, men når han prøver, blir han enten avvist eller ignorert. Det virker som han har godtatt at han må gjøre alt alene, men jeg ser at det påvirker ham dypt, og det gjør vondt å se. Han er en rolig, snill og omtenksom gutt som har så mye å tilby, men hver gang han strekker ut en hånd, blir han avvist. Han var en veldig sosial og glad gutt før, men nå har han ingen igjen.

Hva kan jeg som mamma gjøre for å hjelpe ham i denne situasjonen?