Hvordan håndtere frustrasjon som alenemamma?

Når vi er ute og gjør ting sammen, koser vi oss alltid, og alt føles stort sett bra. Vi prater, og relasjonen mellom oss blir sterkere. Men hjemme oppfører barnet mitt, som er 4 år, seg ofte helt annerledes. Det er mange ganger om dagen hvor jeg blir trigget, irritert og frustrert, men jeg jobber hardt med å regulere meg selv.

Et eksempel: Hvis hun spytter på gulvet, sier jeg rolig og bestemt: "Sånn gjør vi ikke. Du kan spytte i vasken, men ikke på gulvet." Jeg sier det strengt, men ikke sint. Men når hun så spytter på gulvet igjen rett etterpå, kjenner jeg frustrasjonen bygge seg opp. Da klarer jeg ikke lenger å være den varme og tålmodige mammaen jeg ønsker å være. Jeg blir ikke sint eller hever stemmen, men jeg blir "kjip" og trekker meg litt unna.

Jeg prøver å modellere selvregulering for henne. Noen ganger sier jeg for eksempel: "Nå ble mamma så sur at jeg må gå litt unna og telle til ti." Det hjelper ofte, og jeg klarer å hente meg inn igjen.

Generelt virker det som om hun ikke hører på meg – nesten som om hun overser meg fullstendig. Dette irriterer meg enormt, og jeg føler meg som en dårlig mamma for å bli så frustrert. Jeg prøver virkelig å jobbe med min egen selvregulering, men det er utfordrende når hun også er ekstremt nærgående. Hun vil for eksempel alltid ha hånden sin nedi genseren min, noe jeg har sagt at hun ikke får lov til, men hun prøver likevel 100 ganger om dagen. Hun blir også ofte sutrete og tar veldig på vei hvis noe blir feil, noe som skjer mange ganger i løpet av dagen.

Jeg spør meg selv: Kan jeg ikke bare bli den tålmodige, varme mammaen som tåler dette litt bedre? Jeg prøver så godt jeg kan å forbedre meg. Som aleneforelder føler jeg at jeg sliter ekstra mye, selv om jeg har avlastning fra tid til annen. Barnet mitt har sterk separasjonsangst, så når hun har vært på overnatting hos besteforeldrene sine, blir det ofte flere dager med sutring og dårlig humør etterpå.

Hva kan jeg gjøre for å bli en bedre mamma? Jeg vil være mer tålmodig, rolig og til stede for barnet mitt, men føler meg ofte overveldet av hverdagen og utfordringene vi møter. Har noen tips eller råd som kan hjelpe meg med å håndtere dette bedre?