Hvordan håndtere følelsen av å være uten familie?

Jeg og min mann har mistet begge foreldrene våre før vi rakk å få barn, og det har etterlatt et tomrom. Vi har hvert vårt søsken, og i oppveksten hadde vi nær kontakt med deres barn. Nå, som vi selv har små barn, har ting forandret seg dramatisk. Verken tanter, onkler eller søskenbarn holder kontakten lenger.

Vi har kommet til et punkt hvor vi må erkjenne at slik er det, og slik kommer det til å være. Men det er en stor sorg å bære. Noen ganger føles det nesten som om vi ville hatt det bedre uten familie i det hele tatt, enn å ha en gjeng på begge sider som ikke viser noen interesse.

Vi har gjort vår del. Vi har besøkt dem og invitert dem hjem til oss, men det er alltid stille fra deres side til neste gang vi tar initiativ. Det føles som om vi ikke har noen betydning i deres liv. Det er ikke noe fiendskap, bare en total mangel på interesse.

Så mitt spørsmål er: Hvordan kommer man over sorgen ved å føle seg oversett av sin egen familie? Hver gang de er i området der vi bor uten å ta kontakt, føles det som om noe knuses inni meg. Og det samme gjelder for mannen min. Hvordan håndterer vi dette på en måte som gir oss fred?