Hvordan håndtere et distansert forhold til moren min?

Da jeg var barn, beskyttet ikke mamma meg mot pappa, som var truende og voldelig. Voldshandlingene var av den typen som ikke etterlot synlige merker, og det stoppet først da jeg rundt 12-årsalderen truet med å kontakte barnevernet. Mamma gjorde lite for å støtte meg i dette, bortsett fra å bortforklare oppførselen hans med at han hadde "det stressende på jobb" eller "vondt i skulderen."

Mamma var på mange måter fjern. Hun var stolt av oss barn så lenge vi presterte godt – enten det var på skolen, med instrumenter, eller i diskusjoner der vi kunne bevise at vi var "flinkest." Men når det kom til følelser, var hun ikke der. Det var som om emosjonelle behov ikke eksisterte i hennes verden, med mindre de kunne løses i tre enkle steg. Alt annet ble ignorert.

Nå, som voksen, har jeg et godt forhold til pappa. Vi har hatt mange ærlige samtaler om fortiden, og han har bedt om unnskyldning for hvordan han behandlet oss. Selv om det tok tid, har jeg tilgitt ham fordi jeg ser hvordan han selv slet med psykiske utfordringer og traumer. Han er fortsatt ikke perfekt, men vi kan snakke åpent, og han viser vilje til å endre seg.

Men med mamma er det annerledes. Jeg trodde vi sto nær hverandre da jeg var liten, men har innsett at forholdet vårt alltid har vært overfladisk. Selv om jeg delte alt med henne, forsto hun aldri hva jeg egentlig gikk gjennom. Etter at jeg flyttet hjemmefra, har det alltid vært jeg som tok initiativet til kontakt. Når jeg sluttet å ringe for å se om hun ville ta kontakt, skjedde ingenting.

Jeg har prøvd å nå ut til henne på alle mulige måter. Jeg har tatt opp hvordan jeg føler meg, forklart hva jeg trenger fra henne, og spurt hva hun trenger. Hver gang legger hun seg flat, lover å gjøre en innsats, men ingenting endrer seg. Søsknene mine opplever henne på samme måte, men det virker som om jeg tar det tyngst – kanskje fordi jeg hadde et nært forhold til henne som barn.

I dag føler jeg at jeg må bære hele relasjonen alene. Hun ringer aldri, inviterer aldri, og viser ingen interesse for å ta del i livet mitt. Det får meg til å føle meg uviktig, selv om jeg vet at jeg var et ønsket og planlagt barn. Det føles som om hun ikke bryr seg, og jeg sitter igjen med en konstant følelse av utilstrekkelighet – som barnet som en gang kom hjem med en tegning av en prinsesse, bare for å få høre at hendene var feil og måtte tegnes om.

Hvordan håndterer man et slikt forhold? Jeg er usikker på om jeg skal fortsette å prøve, eller om jeg må akseptere at dette er alt hun klarer å gi. Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan har dere klart å finne fred i det?