Hvordan enebarn kan få venner og et sosialt liv

Jeg har selv vokst opp som enebarn, og det er ikke alltid bare lett. Foreldre prøver ofte å kompensere med ekstra kos og utflukter, men det funker ikke for alle. Man sitter mye alene, og jeg har kjent på ensomhet mange ganger. Jeg tror det er viktig at foreldre skjønner at det ikke er et nederlag at ungen kjeder seg eller er alene litt, men at man må hjelpe dem å finne folk å være sammen med. For eksempel, jeg var dritlei av å bare sitte hjemme med mamma og pappa på lørdagskvelden, mens de fleste andre jeg kjente hadde søsken å henge med. Det gjør noe med deg, du blir litt sær og kanskje mer voksen enn du burde være, og så blir det vanskeligere å finne sin plass i gjengen på skolen.

Foreldre må tørre å slippe barna mer ut, spesielt hvis de er litt sjenerte. Jeg ble ofte mast på om å invitere folk hjem, men det er ikke alltid så enkelt hvis du ikke har en naturlig "inngang" gjennom søsken. Det er faktisk ganske kleint å spørre "skal vi være sammen?" hvis du føler deg som en outsider. Noen barn er jo bare ikke så flinke sosialt, og det er faktisk greit – alle trenger ikke være midtpunktet på fotballbanen eller på TikTok. Men det er lettere å bli mobbet eller utelatt hvis du ikke har noen automatisk allierte, og søsken er ofte nettopp det. Så det er ekstra viktig å hjelpe ungen med å finne folk å være med, for eksempel gjennom fritidsaktiviteter, men man må faktisk gidde å følge dem opp, ikke bare slenge dem på en random aktivitet og håpe det ordner seg selv.

Det jeg savnet mest var å ha noen å dele de kjipe tingene med, ikke bare de morsomme. Søstre og brødre kan være drittsekker, men du vet alltid at de er der. Når du er enebarn, må du ordne opp i det meste selv. Noen ganger blir du ganske god på å takle motgang, men du kan også bli litt tøffel og konfliktsky, fordi du aldri har øvd deg på å krangle hjemme. Sånn var det hvertfall for meg. Jeg fikk venner til slutt, men det krevde mye jobbing – og ærlig talt, jeg måtte bli litt mindre sær. Foreldre burde kanskje ikke overbeskytte barna sine så innmari, for det gjør dem bare enda mer avhengig av voksnes trygghet, og det varer ikke evig.

Så, her er noen tips fra en som har vært der selv:

• Ikke vær redd for å la barnet kjede seg, men hjelp dem å finne arenaer å møte andre på.
• Snakk ærlig med dem om hvor vanskelig det kan være å skaffe venner, ikke lat som om det er "bare å prøve".
• La dem få være litt rare hjemme, men press dem ut i sosiale situasjoner innimellom, selv om de protesterer.
• Ikke meld dem på alt mulig rart bare for å fylle uka, finn ut hva de faktisk liker – folk merker fort hvis du ikke vil være der.
• Godta at noen barn bare har én god venn. Det er bedre enn ingen.

Det er ikke verdens undergang å være enebarn, men folk må slutte å tro at det er så jævlig idyllisk og enkelt. Det er ensomt, og du må jobbe mer for det sosiale. Men det går, hvis du tør å være litt ærlig om hvordan det faktisk er.