Hvordan bryte ut av mønsteret som people-pleaser

Jeg vokste opp med en krevende mor som reagerte med sinne hvis jeg viste følelser eller snakket om egne problemer. Hun gjorde det klart at mine problemer ikke var viktige og lærte meg tidlig at jeg ikke skulle være selvopptatt. Jeg vokste også opp med to krevende søsken, og for å holde familiefreden ble jeg barnet som alltid skulle være positiv og lage god stemning.

I tenårene ble ting enda mer utfordrende. Broren min slet psykisk og truet flere ganger med å ta sitt eget liv. Jeg følte meg nødt til å være den som aldri krevde noe, for ikke å være en byrde for familien. Denne oppveksten har gjort meg til en people-pleaser som alltid skjuler egne følelser og problemer.

Jeg merker dette spesielt i jobben min, som er teambasert med mye samarbeid. Jeg er redd for å ta for mye plass, virke "for mye," eller bli sett på som selvsentrert. Dette gjør at jeg ofte holder meg tilbake, og det kan være vanskelig for kollegaene mine å se hva jeg egentlig kan bidra med. Jeg er også føyelig mot autoritetspersoner, redd for at de skal angre på å ha ansatt meg hvis jeg står imot.

Er det noen som kjenner seg igjen og har tips til hvordan jeg kan bryte ut av dette mønsteret? Det er så dypt innprentet i meg at jeg føler det ekstremt vanskelig å begynne å prioritere egne behov og ta plass. Jeg vet at jeg er for høflig, men aner ikke hvordan jeg kan endre det.