Gravid og bekymra: slik takler jeg krevende svigerforeldre

Jeg har i flere år hatt et anstrengt forhold til foreldrene til ektefellen min, og jeg skulle gitt mye for at vi kom bedre overens. Nå venter jeg barn, og kjenner at jeg er ganske nervøs for alt som kan skje framover.

For å gjøre en lang historie kort, så har jeg og Lars (mannen min) vært gift noen år. Allerede etter et års tid ble det tydelig at svigerforeldrene mine ikke var særlig fornøyde med hvordan jeg lever livet mitt. De kritiserer valgene mine, og det jeg gjør er ifølge dem alltid feil.

Noen eksempler:

• Da jeg søkte på en ny jobb som avdelingsleder, mente de at jeg var helt uegnet fordi jeg «mangler skikkelig utdanning». Jeg fikk stillingen, men de orket ikke engang å si «gratulerer». Isteden skifta de tema mens de så skeptisk på meg.
• Da jeg solgte leiligheten min, stolte jeg på at megleren hadde peiling. Svigers påsto prisantydningen var altfor høy, og at dette aldri kom til å gå bra. Etter én måned var den solgt til full pris, men da ble det bare helt taust fra dem – som om ingenting hadde skjedd.
• Jeg kan stå og brette tøy, og plutselig kommer svigermor inn, tar over og forteller meg hvordan jeg «egentlig» skal gjøre det. Det samme kan skje med rydding, matlaging, eller til og med hvordan jeg lufter hunden. Jeg får hele tida følelsen av at ingenting av det jeg gjør er bra nok.

Nå er det like før babyen vår kommer til verden. Dette blir første barnebarnet for svigers, og jeg er redd de kommer til å «ta over» og hele tiden påpeke alt jeg gjør feil. Bare tanken på det gjør meg stressa.

Lars forstår meg heldigvis ganske godt, for han sleit selv med dette i oppveksten. Han prøver å gi meg råd om hvordan jeg kan takle foreldrene hans, og han har også sagt tydelig ifra til dem flere ganger. Men det ender ofte med at stemningen bare blir enda verre.

Heldigvis bor de i en annen landsdel, så det er begrensa hvor ofte vi sees. De pleier å komme på besøk bare et par ganger i året, men nå har de sagt at de vil dukke opp oftere når babyen er født. Jeg skjønner jo at de vil bli kjent med barnebarnet sitt, men jeg gruer meg virkelig til alle de små stikkene og «gode» rådene jeg ikke har bedt om.

Jeg er ganske konfliktsky, og skulle så inderlig ønske at vi hadde et hjertelig og trygt forhold, sånn som vi hadde det det aller første året. Nå håper jeg bare noen har et par gode råd til hvordan jeg kan bevare roen – enten i møtet med dem, eller for min egen del – sånn at vi klarer å gjøre denne babytida til noe fint. Er det noe håp for fredelig sameksistens?