Forventes det at vi alltid stiller opp for familie?

Jeg er sammen med en mann som har et tantebarn på 10 år. Dette barnet er aktiv i både idrett og korps, og vi har vært flinke til å stille opp på arrangementer, spesielt rundt jul og sommer. Men i det siste har barnets mor begynt å sende invitasjoner til oss i siste liten, ofte bare én til to dager før arrangementet. Når vi ikke kan stille, får vi høre at vi "aldri stiller opp."

Nylig ble vi bedt om å være med på et fem timers korpsseminar en lørdag, men vi hadde allerede planer om å dra i middagsselskap til et vennepar, noe vi har vært invitert til i flere uker. Arrangementet foregår også i en by som ligger 1–2 timer unna, så det ville tatt hele dagen. Da vi sa fra at det ikke passet, ble vi møtt med sure miner.

Vi er i midten av 20-årene, uten egne barn, og har en travel hverdag. Det føles urettferdig at det forventes at vi skal prioritere dette over våre egne planer. Selvsagt ønsker vi å støtte tantebarnet, men må vi alltid sette våre egne liv på vent for å stille opp?

Er dette en rimelig forventning, eller burde vi kunne si nei uten dårlig samvittighet? Hvordan håndterer dere lignende situasjoner i familien?