Foreldrene mine tror jeg havner i helvete – noen andre som har opplevd det samme?

"Du kommer til å angre den dagen du står foran Gud." det var det moren min sa til meg for ikke lenge siden. ikke i sinne, men med tårer i øynene og ekte frykt i stemmen. og akkurat det gjør det nesten vanskeligere å håndtere – fordi hun virkelig tror det.

jeg vokste opp i et hjem der religion ikke bare var en del av hverdagen – det var hverdagen. alt handlet om troen, og det fantes egentlig aldri noe rom for tvil, nysgjerrighet eller egne valg. fra jeg var liten ble alt styrt av regler, bønn, og en forventning om blind lojalitet til det som ble ansett som “den rette veien”. jeg stilte spørsmål tidlig, men det ble alltid slått ned som ulydighet eller svakhet i troen.

nå som jeg er voksen, og har fått mulighet til å forme mine egne tanker og verdier, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i den troen jeg ble oppdratt med. det føles ikke riktig for meg. og jeg har innsett at jeg ikke tror – verken på helvete, paradis, eller på at det finnes én sann vei for alle.

men foreldrene mine? de takler det ikke. det er som om valget mitt gjør dem personlig såret, som om jeg har valgt å kutte dem ut, når det egentlig handler om noe mye større: å leve ekte etter det jeg selv tror på. samtidig får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg vet at de går rundt og er oppriktig redde for hva som skjer med meg "etter døden".

moren min sier hun ikke sover om nettene fordi hun er så bekymret. hun mener jeg har “vendt meg bort” og at det bare er et spørsmål om tid før det er for sent. det er tungt å høre sånt, særlig når det kommer fra en som elsker meg, men som tydeligvis mener at kjærligheten hennes er betinget av at jeg tror på det samme som henne.

jeg vet mange sikkert har opplevd noe lignende, kanskje ikke akkurat med religion, men med foreldre som ikke klarer å akseptere at man går sin egen vei. men det jeg lurer på er: er det noen her inne som har stått i akkurat denne typen situasjon? der foreldrene tror du går fortapt – bokstavelig talt – fordi du ikke deler deres tro?

hvordan håndterer man det? hvordan finner man en balanse mellom å være tro mot seg selv, men likevel ha en form for relasjon til familien? finnes det i det hele tatt håp om at de en dag kan akseptere det? eller må man bare innse at man aldri blir sett fullt ut for den man er?

jeg er takknemlig for alle innspill. dette er vondt å stå i alene.