Føler du deg utakknemlig som steforelder til partnerens barn?

Min samboer har to tenåringsbarn, og jeg kjenner på at rollen som steforelder kan føles svært utakknemlig. Er det flere som har lignende erfaringer?

Det føles nesten tabu å innrømme det, men jeg kjenner ofte ikke den "bonus"-følelsen alle snakker om. Jeg føler meg som en dørmatte som alltid skal stille opp, ordne og tilpasse meg for noen som ikke ser ut til å verdsette det. Hvis jeg er for engasjert, blir det oppfattet som at jeg prøver å spille mor. Om jeg tar et skritt tilbake, blir det sett på som at jeg ikke bryr meg nok. Samtidig er eksen hans ofte krevende, og hun skaper konflikt over selv småting.

Heldigvis har mannen min stor forståelse og støtter meg i å holde litt avstand når barna er hos oss, slik at jeg kan fokusere på egne ting og planer.

Hvis noen kjenner på det samme og har erfaringer å dele, hadde jeg satt pris på å høre fra dere. Det ville hjelpe å vite at jeg ikke er alene om å kjenne på disse vanskelige følelsene rundt rollen som steforelder.