Far vil ikke ta permisjon – vurderer å gå fra ham

Jeg står alene med baby og full jobb fordi faren nekter å ta pappaperm. Han sier han ikke vil gi opp livet sitt. Jeg vurderer seriøst å forlate ham.

Jeg må bare få dette ut, for jeg kjenner at det bygger seg opp innvendig og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg er i permisjon med barnet vårt nå, men den nærmer seg slutten, og planen har hele tiden vært at vi skulle dele. At han også skulle ta sin del av ansvaret. Ikke bare fordi det er lovpålagt, men fordi det er rett og rimelig. Fordi det er vårt felles barn.

Men nå har han plutselig bestemt seg for at han ikke vil. Han nekter å ta foreldrepermisjon.

Han sier det rett ut: han vil ikke “gi opp livet sitt” med jobb, venner og fritid. Han mener han "har jobbet hardt for friheten sin" og at permisjon er for dem som “ønsker å være hjemme”.

Og her sitter jeg, som har ofret nattesøvn, karriere, kropp og sosialt liv for dette barnet — og får beskjed om at det han har, er for viktig til å sette på pause noen måneder. Jeg kjenner på en så dyp frustrasjon og skuffelse at det nesten gjør vondt fysisk.

Jeg skal straks tilbake i jobb. Full stilling. Hvordan i alle dager skal det gå hvis han nekter å bidra? Barnehageplass får vi ikke før senere. Jeg kan ikke være både mamma og arbeidstaker døgnet rundt. Jeg er ikke en maskin. Og det verste er: han bryr seg ikke. Han ser det ikke som sitt problem.

Jeg begynner faktisk å vurdere om dette forholdet i det hele tatt er verdt å fortsette. Ikke fordi jeg ikke elsker ham — men fordi dette er noe mer enn bare en uenighet. Det sier noe om hvem han er som partner og som far. Om hvilken rolle han velger å spille i vårt liv.

Jeg vet ikke engang hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare få det ut. Kanskje høre om noen andre har stått i noe lignende. Jeg er fortvilet, sliten og sint, og jeg føler meg så vanvittig alene midt oppi alt.

Hva gjør man når man innser at man kanskje må klare seg alene, selv om man er to?