Er det rimelig å sette grenser for økonomisk hjelp til familie?

Mannen min har en søster som gjennom mange år har hatt et sterkt behov for støtte – både fra NAV, velferdsstaten, familie og venner. Hun har fire barn med fire ulike fedre, og kun to av disse betaler barnebidrag. Siden jeg ble sammen med mannen min for ti år siden, har svigerforeldrene gitt henne betydelig økonomisk hjelp, blant annet betalt ned forbrukslån og bidratt med store pengebeløp. Etter at svigerfar døde for tre år siden, har svigermor hatt dårlig økonomi, og nå forventer svigerinnen støtte fra oss.

Hun har ingen fullført utdanning, jobber kun deltid med mye sykefravær, og er ofte økonomisk presset. Likevel er hun aktiv i sosiale sammenhenger og fester i de barnefrie helgene. Mannen min er bekymret for at hun får enda et barn hun ikke kan forsørge, da hun tidligere har fått barn i datingfasen med fedrene.

Vår utfordring er at hun ofte ber om pengehjelp. Det går greit at hun er med på feiringer og låner foreldrenes hytte til ferier med barna, men det er blitt slitsomt å dekke hennes regninger. Selv om hun sier hun ikke har mulighet til å spare, lever hun stadig over evne. Etter at svigerfar døde, har mannen min støttet henne med rundt 11-12 000 kroner, og vi vet at disse pengene aldri kommer tilbake, selv om hun kaller det "lån".

For meg er det nå uaktuelt å fortsette slik. Vi har felles økonomi, og disse utleggene påvirker også vår egen økonomi og vår mulighet til å ta vare på vårt barn. Mannen min var enig, men i går fikk han en ny melding fra henne – hun trengte 8000 kroner til en bilreparasjon. Dette utløste en konflikt mellom oss. Vi har valgt å kun ha én bil for å spare penger, og jeg mener at hun fint kan klare seg uten bil akkurat nå ved å bruke buss og gå til skolen og barnehagen, som ligger nært. Mannen mener at hun, som alenemor til fire, trenger bilen. Etter at han sa nei, ringte svigermor og kritiserte oss for å "svikte" tantebarna, noe som har ført til at mannen min forsøker å overtale meg til å hjelpe "bare denne ene gangen".

Jeg har satt foten ned, og magefølelsen sier meg at feriepengene hun lover å betale tilbake med neppe vil brukes til det. Hva tenker dere – er det urimelig av meg å si nei til økonomisk støtte i dette tilfellet? Hvordan ville dere andre håndtert en slik situasjon?