Er ADHD en forklaring eller unnskyldning?

Jeg har gått og grublet litt over noe som har dukket opp i familien min, og kjenner at jeg er nysgjerrig på hva andre foreldre med barn som har ADHD tenker om dette.

Et nært familiemedlem har et barn i tenårene som virkelig tester grensene – både hjemme og ute blant folk. Det er ofte høyt konfliktnivå. Det ropes og krangles, og det virker ikke som det er særlig respekt verken for voksne eller for regler. Skolefraværet er høyt, og det virker som det er konstant drama rundt både store og små ting. Samtidig virker barnet umodent sammenlignet med jevnaldrende – både i væremåte og språk.

Foreldrene sier at dette handler om ADHD-diagnosen, og spesielt moren pleier å si at det ikke er så mye å gjøre med det fordi barnet har dårlig impulskontroll, lav frustrasjonsterskel og derfor “bare er sånn”. Det høres nesten ut som hun har resignert – som om diagnosen gjør at all oppførsel er unntatt ansvar.

Det fikk meg til å undre: Er dette en vanlig holdning blant foreldre med barn som har ADHD?

Jeg forstår at ADHD kan gi store utfordringer i hverdagen – både for barnet og familien rundt. Men er det virkelig sånn at diagnosen “forklarer bort” oppførsel som i andre tilfeller ville vært sett på som respektløs eller uakseptabel? Jeg spør ikke for å dømme, men fordi jeg oppriktig lurer på hvordan foreldre balanserer det å være forståelsesfull med det å samtidig sette grenser.

Hvordan jobber dere som foreldre med å veilede og støtte, samtidig som dere opprettholder struktur og ansvar? Jeg skjønner at det ikke finnes én fasit, men jeg er nysgjerrig på hvordan dere tenker rundt dette i praksis.