Dårlig samvittighet for å ikke besøke faren min mer

Faren min har nylig kommet på korttidsopphold på sykehjem, og jeg kjenner at det river litt i hjertet hver gang jeg drar derfra. Han har demens – ikke så langt at han ikke kjenner oss igjen, men han er forvirret over tid og sted, og har mistet oversikten over dager og hva som nylig har skjedd. Likevel lyser han opp når vi kommer, og det virker som han har det greit mellom besøkene. Personalet har ikke sagt noe om uro eller at han blir lei seg etter at vi går.

Vi har alltid hatt et nært forhold. Pappa og jeg har snakket sammen nesten daglig – enten på telefon eller sms – i mange år. Etter at han ble dårligere og fortsatt bodde hjemme, begynte jeg å besøke ham omtrent annenhver uke. Nå som han er på institusjon, har jeg prøvd å være innom ukentlig de siste tre ukene, spesielt siden han har vært litt redusert i formen.

Jeg bor to timer unna og jobber nattevakter, så jeg har en del fri, men reisingen krever litt planlegging. Jeg har samboer, men ingen barn, så jeg har relativt fleksibel hverdag sammenlignet med mange andre. Broren min bor i utlandet, og selv om han bryr seg, er han jo fysisk fraværende. Moren min – som er skilt fra faren min – er utrolig snill og har besøkt ham omtrent to ganger i uka. I tillegg kommer tanten min (søsteren hans) innom én til to ganger. Men nå skal mamma reise bort i en hel måned, og det gjør at jeg kjenner presset øke.

Jeg får rett og slett dårlig samvittighet. Burde jeg reise dit oftere? Gjør jeg nok? Jeg vet jo at jeg er der mer enn mange andre pårørende rekker, og samtidig sier de ansatte at han virker rolig og tilfreds. Likevel gnager det i meg. Jeg tenker hele tiden: Hva om han blir mer forvirret? Hva om han føler seg glemt? Hva om han plutselig forverres, og jeg ikke var der?

Men jeg merker også at jeg begynner å bli sliten, mentalt. Jeg elsker faren min, og jeg vil være til stede, men det er tungt å dra fra ham hver gang. Det blir mye reising og følelsesmessig påkjenning, og jeg lurer på hvor grensen går mellom det å være til stede og det å bli utbrent selv.

Så derfor spør jeg dere her inne, enten dere har vært i en lignende situasjon, eller bare har tanker rundt det:

– Hvor ofte bør man besøke en forelder med demens på sykehjem, spesielt når man bor et stykke unna?

– Er det greit å ikke være der hele tiden, selv om man har hatt et tett bånd?

– Hvordan har dere klart å balansere det med egen hverdag og samtidig ikke gå rundt med konstant skyldfølelse?

Setter utrolig stor pris på råd, erfaringer og perspektiver. Det er så vanskelig å vite hva som er “nok”, og det føles som om hjertet sier én ting, mens hodet og kroppen prøver å minne meg på egne begrensninger.