Bør jeg kontakte datterens psykolog som pårørende?

Datteren min er 18 år og har utviklet anoreksi. Selv om hun ennå ikke er innlagt, har hun gått til psykolog det siste halvåret. Som mor ser jeg på nært hold hvor utfordrende dette er for henne, og jeg føler på et sterkt behov for å bidra på en eller annen måte.

Jeg har lagt merke til flere trekk hos henne som jeg mener kan være relevante for behandlingen, blant annet tegn på Asperger. Dette er noe jeg aldri har nevnt for datteren min, men det er basert på hvordan hun oppfører seg her hjemme, samhandler med venner og søsken, og hvordan hun har vært helt fra hun var liten. Jeg føler at jeg kjenner henne godt og at jeg kan ha nyttig innsikt i hva som kan ha vært vanskelig for henne.

Samtidig vet jeg at psykologen hennes har taushetsplikt, og jeg har heller ikke behov for å få vite hva de snakker om i timene. Likevel lurer jeg på om det kan være nyttig for psykologen å få et foreldreperspektiv. Datteren min ønsker foreløpig ikke at jeg skal involveres i behandlingen, men det er vanskelig å se på fra sidelinjen uten å gjøre noe.

Jeg vurderer om jeg skal skrive et brev eller ta en telefon til psykologen, ikke for å blande meg inn, men for å dele mine observasjoner og tanker i håp om at det kan bidra til en bedre behandlingsprosess.

Er det noen av dere som har erfaringer med lignende situasjoner? Bør jeg ta kontakt med psykologen, eller bør jeg holde meg helt tilbake og respektere datterens ønske om å håndtere dette alene? Alle råd tas imot med stor takknemlighet.