Bør jeg gi gave til barnebarn jeg ikke ser?

Fikk invitasjon til konfirmasjon fra et barnebarn jeg knapt har fått lov å ha kontakt med – og nå forventes det i tillegg pengegave.

Dette er vondt å skrive, men jeg trenger råd. Jeg er besteforelder til flere barnebarn, og de fleste har jeg et nært og godt forhold til. Men ett barnebarn har jeg nesten ikke fått lov å være i livet til. Det handler ikke om at jeg ikke har prøvd – jeg har strukket ut hånda mange ganger, sendt kort, kjøpt gaver, spurt om å få besøke. Men moren til barnet har gjort det så vanskelig. Det har vært løgner, beskyldninger og en holdning som hele tiden har holdt meg på avstand. Jeg har fått høre at gaver jeg har gitt tidligere enten har blitt kastet eller gjemt unna. Det gjør skikkelig vondt.

Barnet er selvsagt preget av dette, og jeg merker den kalde avstanden hver gang jeg har vært i nærheten. Det er tydelig at jeg ikke er en trygg eller viktig person i livet deres, og det er ikke barnets skyld – det skjønner jeg godt.

Nå har jeg fått invitasjon til konfirmasjon. Det står pent i kortet at gave er valgfritt, men det nevnes også spesifikt pengegave. Jeg kjenner at jeg blir i stuss. Er det riktig å gi en stor pengegave til noen jeg nesten ikke har fått lov til å være besteforelder for? Samtidig er det jo barnet sin dag, og ikke foreldrene sin feil.

Men ærlig talt – det føles så rart. Jeg har andre barnebarn jeg har vært med å følge opp hele livet. De har sovet over hos oss, vært med på ferier, sendt bilder, ringt meg bare for å si hei. De har jeg selvfølgelig gitt konfirmasjonsgaver til med glede. Jeg synes ikke det er urimelig å tenke at de som faktisk har vært en naturlig del av livet mitt, også er de jeg prioriterer.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg virker smålig, men det sitter langt inne å gi en stor gave til noen som i praksis har blitt holdt borte fra meg hele livet. Hva ville dere gjort? Hadde dere gitt penger uansett, eller latt være og stått for det?