Bør jeg akseptere å være pårørende i en fremtidsfullmakt?

En eldre slektning har spurt om jeg kan stå som nærmeste pårørende i fremtidsfullmakten deres. Selv har jeg vurdert å opprette en slik fullmakt for meg selv, og i den forbindelse rådførte jeg meg med en advokat. Advokaten foreslo at jeg burde velge en yngre slektning som pårørende, siden jeg ikke har egne barn – det samme gjelder for min slektning.

Advokaten påpekte også at det kan være en betydelig jobb for den som blir oppført som pårørende. For eksempel kan det bli nødvendig å håndtere økonomien, eller sørge for andre praktiske ting hvis jeg skulle havne på sykehjem. Derfor foreslo han at det kunne være rimelig å tilgodese en slik person i testamentet, som en slags kompensasjon for ansvaret. Han nevnte beløp som én million kroner som et eksempel.

Når det gjelder min slektning, vet jeg allerede at de har skrevet et testament som utelukker slektningene fra arv. De har vært tydelige på at ingen av oss vil arve noe.

Dette gjør at jeg nå sitter i en vanskelig situasjon. Jeg føler at jeg må gjøre slektningen min oppmerksom på at det faktisk kan innebære en god del ansvar å stå som nærmeste pårørende, men samtidig virker det ufint å antyde at jeg forventer noen form for kompensasjon. Det er jo mulig at det ikke blir noe særlig merarbeid, men det kan også bli en betydelig byrde dersom slektningen blir senil eller trenger langvarig oppfølging.

For å være ærlig står jeg heller ikke denne slektningen veldig nær, men jeg bor nærmest og er derfor det naturlige valget. Har noen av dere erfaring med lignende situasjoner? Hvordan kan jeg håndtere dette på en måte som er respektfull, samtidig som jeg tydelig setter mine grenser?