Blir frustrert når ingen vil gi babyen mat

Jeg skjønner ikke hvorfor folk rundt oss heller prøver alt annet i en time før de vurderer å gi babyen mat – jeg blir sprø av det.

Vi fikk vårt første barn for noen uker siden, og jeg må bare lufte litt frustrasjon. Jeg er faren, og vi har selvfølgelig masse besøk og hjelp fra familie og svigerfamilie som vil "avlaste" og "ta seg av babyen". Det er jo godt ment, men jeg kjenner det koker litt inni meg noen ganger.

Hver gang de tar over, og babyen begynner å gråte, er det samme runde: “Hun har sikkert bæsj i bleia” eller “hun har sikkert vondt i magen og trenger å rapes eller fise litt.” Så prøver de det. I én time. Vugging, bytting, magekos, klapping på ryggen. Men ingen gir henne mat.

Og jeg vet hun er sulten. Hun er midt i en vekstspurt og trenger mat ofte, men det virker som mat er det siste de vurderer. Jeg ender alltid opp med å gripe inn til slutt, gir henne flaske – og hun sluker det.

Jeg har sagt det flere ganger: “Kan vi ikke prøve å mate henne først?” Men det går inn det ene øret og ut det andre. Og det stopper ikke der – partneren min har blitt veldig opptatt av amming og føler at hun skal være den eneste som gir mat. Jeg skjønner ønsket, og støtter det til en viss grad, men hun blir frustrert og lei seg når hun ikke får ut nok melk, og da lar hun heller babyen vente altfor lenge før hun gir flaske. Det blir en slags stolthetssak, og det går utover den lille.

Jeg sier ikke dette for å være vanskelig. Jeg vil bare at ungen vår skal få mat når hun trenger det, ikke når de voksne rundt klarer å “resonnere seg frem til” at det er det hun trenger. Det er ikke alltid komplisert. Noen ganger er babyen bare sulten. Og da trenger hun ikke vugges i søvn eller få magekos – hun trenger melk.

Beklager for ranten. Det har vært en heftig, livsforandrende tid, og jeg prøver å være rolig og tålmodig – men herregud, kan vi ikke bare mate ungen når hun er sulten? 💜