Barnet mitt vil ikke gå vgs uten førstevalget

Fikk helt klump i magen da tenåringen min sa rett ut: «Hvis jeg ikke kommer inn på førstevalget, så gidder jeg ikke å starte på videregående i det hele tatt.»

Hen er 15, skal begynne på VGS til høsten, og har vært helt tydelig hele tiden på hva som er førstevalget – en spesifikk linje på en skole med høyt snitt. Problemet er at det er trangt nåløyem å komme inn der, og karakterene ligger akkurat på grensa. Vi vet ikke om det holder. Andrevalget er også relevant, men det er tydelig at det ikke føles som et «verdig alternativ» for hen.

Jeg har prøvd å forklare at det er viktig å begynne et sted, og at man alltid kan søke seg videre senere eller ta påbygg eller bytte retning. Men det preller litt av. Hen er veldig sta og ser nesten ut til å heller ville ta et pauseår enn å gå et annet sted. Det er ikke fordi hen er lat eller ikke vil gjøre noe – det handler mer om skuffelse og følelsen av at «livet stopper opp» hvis førstevalget ikke går.

Jeg vil ikke tvinge hen, men samtidig mener jeg at det ikke er smart å bli sittende uten skoleplass, særlig ikke som 16-åring. Hva skal man gjøre da? Det er jo ikke som om NAV jubler for ungdommer som dropper VGS heller. Og det blir ikke akkurat lettere å komme i gang igjen året etter hvis man har mistet motivasjonen helt.

Er det noen her inne som har opplevd noe lignende? Hvordan håndterte dere det? Gikk det seg til? Eller endte det med at ungdommen faktisk droppet ut? Jeg trenger råd, både for å støtte på en god måte og for å sette noen realistiske grenser. Hva ville dere gjort?