Barnet mitt nekter å spise annet enn brød og grøt

Jeg kjenner virkelig at vi begynner å møte veggen her hjemme når det gjelder mat og måltider. Vi har et barn som alltid har vært sterkt viljestyrt, og det har vi for så vidt vært forberedt på. Fra spedbarnsalder fikk det smake på masse ulike matvarer – også mat jeg knapt hadde hørt om selv – og vi tenkte at vi la et godt grunnlag for et variert og sunt kosthold.

Men fra rundt åtte måneders alder snudde det brått. Det som startet som en litt kresen periode, har utviklet seg til en situasjon hvor barnet vårt i dag, flere år senere, nesten utelukkende spiser brød med smør, havregrøt og yoghurt. Vi trodde lenge at det gikk greit fordi barnehagen sa at det spiste bra der – men nylig kom det frem at det egentlig bare spiser brødskive der også, og aldri smaker på varmrettene de tilbyr.

Vi har alltid prøvd å holde en avslappet tone rundt mat: ingen tvang, ikke noe press, og vi har latt barnet gå fra bordet når det har sagt seg ferdig. Men i det siste har vi prøvd å la det sitte ved bordet til resten av familien er ferdig, bare for å skape litt mer struktur rundt måltidene. Dette har derimot ikke hatt noe positiv effekt – barnet blir sint, skyver tallerkenen vekk og blir rett og slett veldig frustrert.

Vi har også prøvd å involvere barnet i matlagingen. Det har egen "kjøkkenhjelper-stol", barnesikre kniver og får delta i å lage mat så ofte det er mulig. Men det smaker ikke på noe underveis, og viser null interesse for å smake på det ferdige resultatet heller.

Ofte kan det faktisk gå hele dager uten at barnet spiser noe annet enn kanskje en liten brødskive – og det nekter å spise dersom det ikke får det det vil. I dag for eksempel, var vi hos venner som serverte hjemmelaget pai. Barnet nektet å smake. Senere hjemme lagde vi kjøttkaker med grønnsaker og poteter. Samme resultat – det satt og sultet i sinne, og ble etter hvert så grinete at vi måtte gi etter og servere noe annet.

Det virker nesten som om sult ikke fungerer som motivasjon engang. Det nekter å smake, selv når det må være kjempesultent.

Jeg er så redd for å gjøre situasjonen verre ved å skape negative følelser rundt mat og måltider. Samtidig kjenner jeg på en voksende frustrasjon og bekymring – barnet kan jo ikke leve på brød og havregrøt for alltid?