Angrer på morsrollen og føler meg helt alene

Jeg elsker barna mine, men fra første stund har jeg følt at jeg tok feil valg – og jeg vet ikke om det noen gang vil endre seg.

Jeg har to barn, nå 10 og 13 år. De er fine, smarte, og jeg vil dem alt godt. Men helt ærlig? Helt siden førstemann ble født, har jeg kjent på en grunnleggende følelse av at dette ikke var riktig for meg. Ikke barna i seg selv – men hele morsrollen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det folk kaller “meningen med livet”. For meg har det føltes mer som et fengsel jeg ikke slipper ut av.

Jeg savner friheten. Jeg savner å bruke tid på jobb, utdanning, kroppen min, ekteskapet – de tingene som faktisk gir meg energi. Selv når vi gjør hyggelige ting sammen, som å leke eller dra på tur, kjenner jeg på en slags sorg. En sorg over tiden jeg aldri får tilbake. Tiden jeg kunne brukt på meg. Jeg føler meg fanget i en rolle jeg aldri egentlig ønsket, og det gjør vondt å innrømme det.

Jeg skjuler det godt. Barna mine aner ingenting. De får kjærlighet, trygghet, struktur – alt jeg vet de trenger. Men jeg bærer på en konstant indre slitasje. Og jeg blir trist når jeg tenker på at de fortjener en mamma som virkelig ønsker å være mamma, ikke en som må ta på seg en maske hver dag.

Jeg har vært i terapi. Tre forskjellige psykologer, faktisk. Alle mente det var snakk om utbrenthet eller etterdønninger av fødselsdepresjon, og ga meg standardråd: “Få barnevakt. Skriv takknemlighetsdagbok.” Men dette handler ikke om mangel på pause eller perspektiv. Det handler om at jeg tok et valg for mange år siden som jeg innerst inne visste ikke var riktig – men som jeg gjorde fordi det var “normalt”.

Jeg finner nesten ingen som snakker åpent om dette. Som sier rett ut at de angrer på at de ble foreldre, men likevel gjør sitt beste for barna sine. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi foreldrerollen faktisk ikke passer for alle.

Er det flere her inne som kjenner på det samme? Som aldri egentlig fant seg selv i foreldrerollen? Hvordan lever dere med det uten å bli spist opp innvendig?

Jeg skriver ikke dette for å få sympati eller for å bli dømt. Jeg skriver det fordi jeg trenger å vite at jeg ikke er den eneste. Kanskje noen av dere sitter med samme følelse, men aldri har turt å si det høyt. Vel, nå har jeg sagt det. Og jeg håper det finnes noen som forstår. 💔