Ammer døgnet rundt og føler meg helt utslitt

Datteren min er bare 2,5 måneder gammel, og siden hun ble født har alt føltes tungt. Jeg hadde ingen sånn "mammafølelse" da hun kom. Ikke noe øyeblikk av dyp kjærlighet, ingen tårer av glede – bare tomhet. Og nå er jeg så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hun gråter nesten konstant. Vi har vært hos lege, og de sier det er kolikk. Det finnes liksom ingen løsning, bare venting. Legen sa at det kan vare fra 3 til 6 måneder. Jeg holder fast i håpet om at det gir seg etter 3, for jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal holde ut lenger enn det. Jeg er så desperat etter søvn og ro at jeg ikke klarer å tenke klart.

Jeg fullammer, og det tapper meg helt. Jeg føler meg lenket til babyen. Jeg får ikke være alene mer enn en time av gangen. Hun vil ha mat hele tiden, og puppene mine er såre, kroppen min føles brukt opp. Det er som å være på vakt hele døgnet, uten pause.

Som om det ikke var nok, kom mensen tilbake seks uker etter fødsel – og nå kom den igjen, mye sterkere. Jeg blør så mye at jeg er helt svimmel og svak, og melkeproduksjonen svinger i takt med det. Nå våkner hun og vil ha pupp annenhver time, og jeg klarer knapt reise meg.

Alle sier at morsrollen er det største i livet. At man blir overveldet av kjærlighet og at det er “så verdt det”. Men jeg kjenner ikke på det. Jeg vet det er tabu å si, men akkurat nå føles det ikke som et mirakel – det føles som en straff.

Jeg er så lei. Jeg føler meg fanget. Partneren min hjelper litt, men det er ikke på samme nivå. Han kan sove. Han kan gå ut døra og gjøre noe annet. Jeg kan ikke. Jeg må være her, hver eneste time, dag og natt.

Jeg har lyst til å rømme. Bare være et sted alene. Uten at noen roper på meg. Uten at noen trenger noe fra meg hele tiden. Men jeg kan ikke. Jeg sitter fast.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare høre at jeg ikke er gal. At det er andre som har kjent på dette. At jeg ikke er et dårlig menneske fordi jeg ikke elsker dette akkurat nå. For akkurat nå føles det som om jeg mister meg selv.

Hvis du har vært her – hva gjorde du? Hvordan kom du deg gjennom det?